er
onsdag 28. desember 2011
lørdag 24. desember 2011
Parque Nacional de Sajama
Etter en kuvending paa vei ut av La Paz mot Copacabana havna jeg kl 0500 den 21. december i en minibuss paa vei ut av La Paz for en trekkingtur til denne nasjonalparken. Sammen meg i bussen var Bronwyn, en Cuscobasert engelsklaerer fra Soer Afrika, guiden Piter og sjaafoeren Ricardo.
Sajama er Bolivias hoeyeste fjell paa 6421 meter og ligger paa El Altiplano (hoeyslettene) mot Chile. Dette er Alpaccaenes land, med et lite gjestmildt klima men helt spesiell natur og geologi med verdens hoyeste skog, geysirer og varme kilder. Dessuten er hoeyden paa rundt 4500 moh merkbar for en Drammensbasert nordmann. Etter en 4 timers kjoeretur over hoeyslettene kom vi frem til den bittelille Sajama Pueblo med rundt 150 innbyggere spredt rundt paa forskjellige enkle adobehus hvorav et par av antagelig litt hoyere standard vi skulle bo i. Folkene her lever i all hovedsak av Alpaccaene som er overalt og trekking- og klatreturisme i vintersesongen.
Etter innkvartering i vaar hogar dro vi rett videre til foten av Sajama og begynte en seks timers fottur fra 4450 moh til like over 5000m. Turen gikk i krabbetempo. Vann og cocablader soerget for fremdriften men hode- og magepine var uungaaelig. Utflukter fra guidens planlagte rute var bare aa glemme. Landskapet var ganske goldt men huset noen spesielle gummiaktige planter, verdens hoeyestliggende skog og husrom for utallige llamaer. Pumaen skulle visst ogsaa trives i omraadet. I "Base Camp" for bestigning av fjellet gikk Bronwyn paa en smell med en litt for ivrig tisserunde og maatte ta telling i den paafoelgende stigningen. Vi kom oss likevel videre til vaart planlagte returpunkt der den mer tekniske klatringen startet. Turen ned igjen gikk i hagl- og tordenvear noe som ble en ganske mektig opplevelse under det voldsomme fjellet.
Dagen etter gikk vi opp mellom to vulkantopper som laa paa grensen mot Chile. Har var landskapet dominert av askenedfall og Pyroclast-steiner som laa spredt over alt rundt foten av vulkanene. Paa grunn av hoeyden og det ekstremt treige tempoet fikk vi rikelig anledning til aa la Piter foredra om geologi og ikke minst historie. Soer Amerikansk historie av nyere tid er noe jeg ikke har den minste peiling paa. Piter fortalte blandt om den paagaaende feiden mellom Chile og Bolivia som ogsaa Peru er innvlovert i. Paa grunn av rike mineralforekomster samt en spesielt verdifull fuglemoekkgjoedsel havnet disse landene i krig og baade Peru og Bolivia mistet enorme ressurser og ikke minst kystlinje til Chile. Bolivia har som kjent ingen kystlinje i dag og har visstnok klaget forholdene inn for domstolene Haag. Chile som er den overlegne oekonomiske- og militaere makten truer med at dette vil faa konsekvenser saa dermed er rivaleringen mellom folkene levende. Argentina har visst heller ingen stor stjerne her nede uten at jeg har faat med meg bakgrunnen for det. Turen kuliminerte paa 5320moh uten at vi fikk den oenskede utsikten inn i Chile. Taaka laa tett og tordenvaeret raste paa toppene rundt oss men heldigvis ikke hos oss. Paa veien hjem var vi innom en frodig dal med geysirer, som fremstod som Alpaccaparadis i det golde landskapet rundt.
Sajama er Bolivias hoeyeste fjell paa 6421 meter og ligger paa El Altiplano (hoeyslettene) mot Chile. Dette er Alpaccaenes land, med et lite gjestmildt klima men helt spesiell natur og geologi med verdens hoyeste skog, geysirer og varme kilder. Dessuten er hoeyden paa rundt 4500 moh merkbar for en Drammensbasert nordmann. Etter en 4 timers kjoeretur over hoeyslettene kom vi frem til den bittelille Sajama Pueblo med rundt 150 innbyggere spredt rundt paa forskjellige enkle adobehus hvorav et par av antagelig litt hoyere standard vi skulle bo i. Folkene her lever i all hovedsak av Alpaccaene som er overalt og trekking- og klatreturisme i vintersesongen.
Etter innkvartering i vaar hogar dro vi rett videre til foten av Sajama og begynte en seks timers fottur fra 4450 moh til like over 5000m. Turen gikk i krabbetempo. Vann og cocablader soerget for fremdriften men hode- og magepine var uungaaelig. Utflukter fra guidens planlagte rute var bare aa glemme. Landskapet var ganske goldt men huset noen spesielle gummiaktige planter, verdens hoeyestliggende skog og husrom for utallige llamaer. Pumaen skulle visst ogsaa trives i omraadet. I "Base Camp" for bestigning av fjellet gikk Bronwyn paa en smell med en litt for ivrig tisserunde og maatte ta telling i den paafoelgende stigningen. Vi kom oss likevel videre til vaart planlagte returpunkt der den mer tekniske klatringen startet. Turen ned igjen gikk i hagl- og tordenvear noe som ble en ganske mektig opplevelse under det voldsomme fjellet.
Dagen etter gikk vi opp mellom to vulkantopper som laa paa grensen mot Chile. Har var landskapet dominert av askenedfall og Pyroclast-steiner som laa spredt over alt rundt foten av vulkanene. Paa grunn av hoeyden og det ekstremt treige tempoet fikk vi rikelig anledning til aa la Piter foredra om geologi og ikke minst historie. Soer Amerikansk historie av nyere tid er noe jeg ikke har den minste peiling paa. Piter fortalte blandt om den paagaaende feiden mellom Chile og Bolivia som ogsaa Peru er innvlovert i. Paa grunn av rike mineralforekomster samt en spesielt verdifull fuglemoekkgjoedsel havnet disse landene i krig og baade Peru og Bolivia mistet enorme ressurser og ikke minst kystlinje til Chile. Bolivia har som kjent ingen kystlinje i dag og har visstnok klaget forholdene inn for domstolene Haag. Chile som er den overlegne oekonomiske- og militaere makten truer med at dette vil faa konsekvenser saa dermed er rivaleringen mellom folkene levende. Argentina har visst heller ingen stor stjerne her nede uten at jeg har faat med meg bakgrunnen for det. Turen kuliminerte paa 5320moh uten at vi fikk den oenskede utsikten inn i Chile. Taaka laa tett og tordenvaeret raste paa toppene rundt oss men heldigvis ikke hos oss. Paa veien hjem var vi innom en frodig dal med geysirer, som fremstod som Alpaccaparadis i det golde landskapet rundt.
mandag 19. desember 2011
La Paz
Du maa kanskje vaere over snittet politisk engasjert for aa faa med deg betydningen av dette bildet, men det viser altsaa Bolivias statsminister Evo Morales som tok imot meg paa Plaza Morillo i La Paz med taler, folkedans av barn og heftig fyrverkeri kun en snau time etter at jeg var innlosjert paa Hostal Republica. Det var stas. Jeg foelte meg med ett velkommen. At arrangementet bar sterkt preg av Soer Amerikansk punktlighet og orden med stroembrudd, lite samordning i dansen og ektremt sure toner i orkesteret gjorde alt bare enda mer sjarmerende.
La Paz fremtaar mer organisert enn jeg hdde trodd. Kaoset som er sterkt fremtredende blir holdt i sjakk av en befolkning som ser ut til aa trekke i samme retning. Trafikken flyter overraskende bra til tross for en bytopografi som ville utfordret enhver byplanlegger, faa lyskryss og mye biler. Paa samme maate som folkemassene saa flyter det frem i en merkelig harmoni der de stopper og venter paa hverandre mens jeg normalt ville trenge meg frem. Det er fascinerende. Gatene er ogsaa fylt av unger som er paa jobb som skopussere eller leiker med poser over hodet men mamma sitter bekymringsloes ved siden av aa selger godis.
Paa hostellet tyter det selvsagt av backpackere som tusler rundt i hverandres fotspor. Det er ogsaa en fascinerende verden som gir mye bra info om alle turistattraksjonene, inkludert fantastiske naturekspedisjoner, god trening for en rusten engelsk, og ikke minst selskap paa veien.
fredag 16. desember 2011
torsdag 1. desember 2011
America del Sur - el plan
Å reise i søramerika har vært en drøm i lang tid. Både fjellene og skogene der nede har med sine myteomspunnede historier en helt spesiell tiltrekningskraft på de aller fleste vil jeg tro. Der lever regnskogens indianerstammer i perfekt harmoni med naturen. Det er den totale motsetning til det kaoset vi omgir oss med. Det er drømmen. De mer realistiske forventningene handler om få se en variert, spennende og helt anderledes natur og kultur og ikke minst møte og bli inspirert av folk som fortsatt lever på en helt annen møte enn den jeg er kjent med. Kanskje jeg forsøker å bruke opplevelsene til å leve meg litt inn i drømmen.
Nå skal jeg endelig ut på tur. Sammen med Une fikk jeg en god forsmak av dette fjerne kontinentet med noen uker i Bolivia for 2,5 år siden. På tur nordover i fedrelandet i høst fortalte jeg om planene til Poppe tinderangler. Han hadde selvfølgelig kontakter i Lima. Litt senere ringte Opsahl og fortalte at han var interresert i komme seg ut på tur selv. Og Poppe skulle også være med. De ville ha et par uker i Brasil. Dermed hadde jeg en start på turen min og en løs ide om hvor den kunne gå begynte å forme seg.
For min egen del falt valget av reisemål på Peru. Det var litt tilfeldig. Jeg vurderte Bolivia og Paraguay men fikk kalde føtter på grunn av de klimatiske og vesentlig varmere forholdene enn i feks Peru. Perus enorme variasjon i natur og kultur gjorde valget greit nok. Deler av seinhøsten har gått med til å henge på biblioteket og lese om skogen og turismen i søramerika og Peru spesielt. Dette sammen med et forsøk på å lese litt grunnleggende spansk. Fra Mario Vargas Llosa fortelling om Machiguengaenes skapelsesberetning får man en ide om et tankesett som er like fjernt fra vårt som kontinentet deres. De bruker fellesbegrepet; "mange" for alle størrelser over tre. Utenkelig i vårt gjennomkapitalistiske samfunn. Blandt andre viktige forberedelser så har jeg studert teorien for å overleve et angrep fra en 150 kilos jaguar. Hvis jeg møter på en skal jeg holdet hodet kaldt og vise den at jeg ikke har tenkt å stikke. Når dyret utfordrer til den uungåelige staredownen skal ikke blikket vike en tomme. Da er det bare å drømme om at det blikket utstråler noe som ikke får den til å le. Men er jeg aleine er det antagelig uungåelig at den vil føle seg overlegen. Og når den da legger øra fremover så er det bare å gjøre seg klar. Det er slakterns signal om at den vil angripe. Og når ørene legges bakover er det bare å kaste seg til sida. Da er nemlig angrepet igang. Men ikke nok med det. Når Jaguaeren forhåpentligvis bommer må jeg hive meg rundt i lufta og rappe til den over halen. Den vil da revurdere styrkefoholdet oss i mellom og stikke av med nyvunnen respekt. Alt ifølge Matsesene som Anders Krogh bodde sammen med på grensa mellom Peru og Brasil. Jeg kan teorien. Dette blir ikke noe stress.
Reiseruta
Fredag 9. desember flyr jeg til Rio sammen Mario. Vi tar et par dager i storbyen før Poppe kommer fra akvajulebordet. Så drar vi ut til Ilha Grande og leker sabeltann. Tilbake i Rio flyr jeg opp til La Paz på 4000 meter. Der blir jeg et par dager for akklimatisering før jeg begynner traverseringa som etter planen skal gå gjennom hele Peru. Først håper jeg å se jordbruksbosetningene langs og på øyene i Lago Titicaca. Jul og nyttår blir tilbragt i dette området og/eller Cuzco og Manu. Fra Cuzco blir jeg med Cree Learning Center en uke inn i reservatet Manu. Det er Etter Cuzco går turen til Lima og Gundersens residens før jeg pånytt legger turen innover i regnskogen mot Iquitos. For å komme dit må jeg ligge rundt fire dager i hengekøye på en liten ferge langs en bielv til Amazonasvassdraget. Midt i jungelen, uten veitilførsel fra resten av verden venter storbyen Iquitos med 400.000 innbyggere. Byen er en gammel misjonærforlegning og vokste til by under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Den huser alle former for vår verdens plyndring av det opprinnelige. Omvendte indianere, mestizer, olje- og tømmerindustri, turistindustri, shamaner med mer. Det er visstnok lett å bli rana, men som i resten av Peru er det veldig lite voldskriminalitet. Her og på turen videre langs en ny bielv innover mot Ecuador og Quito kommer jeg til å bruke endel tid, både på transport og nysgjerrighet.
Dette er planen så får jeg bare se hva som egentlig kommer til å skje. Jeg er forberedt på at det blir store forandringer i planene. Første utfordring blir antagelig høyden i La Paz som enkelte reagerer kraftig på. Hvis da ikke favelaene i Rio allerede har krevet inn nødvendige skatter. Sjukdom kan selvsagt lage krøll. Og ikke minst regntida. Denne skal visstnok ha en stor innflytelse på den lokale kollektivtrafikken som jeg satser mye på. Også blir det spennende å se hvordan både varmen og fuktigheta påvirker min delikate sans for komfort.
Dobbeltmoral
Drømmen min er dessverre ikke lenger særlig virkelighetsnær men blir en nødvendig trøst for den urettferdigheten og dobbeltmoralen jeg som liksom samvittighetsfull nordmann på tur representerer. I virkeligheten kan jeg antagelig bare håpe på å møte noen av alle de indianere som lever i en skrustikke mellom sin egen og vår påtvungne kultur. De har sjelden mulighet til å velge verken den ene eller den andre siden. Heldigvis finnes det noen ytterst få stammer som fortsatt velger å holde seg isolert fra vår verden, og klarer det. Det skjer på tross av vår egosentriske sult etter naturressurser kombinert med mangel på forståelse for natur og økologi. De blir utsatt for umenneskelig press i form av psykologiske lokkemetoder (arrogant og kreativ omvendelses- og misjonsvirksomhet) og fysisk ødeleggelse og overtagelse av landområder. Tidligere har de slåss mot likeverdige nabostammer. Nå står de ovenfor en menneskerase som sprer seg som pest over hele kloden. De slåss med pil og bue og spyd mot enorme høyteknologiske ødeleggelsesmaskiner. Dette er mennesker som fortsatt er i stand til å leve som en del av naturen. De symboliserer for meg det naturlige idealet for mennesket, det samme idealet som vår verden i fullt overlegg er i ferd med å knuse. Det er det lov å felle noen tårer over. Selv om jeg legger hovedansvaret på de som leker gud i strid med sin egen religion og alle former for ressursimperialisme (i et råttent selskap godt støttet av forbrukssamfunnet Norge) så er det heller ingen tvil om at turismen har en tosidig påvirkning på disse samfunnene. Selv om jeg legger igjen alle pengene mine hos lokale familier og unngår kommersielle aktører som tjener penger på tradisjon og kultur så vil jeg uansett sørge for å hjelpe de lokale ett hakk videre på veien mot vårt samfunn der de kan leve av turisme. Når jeg opplever og lærer om deres kultur bringer jeg dem samtidig et hakk lenger vekk fra sine opprinnelige kultur og tradisjon. For deres skyld skulle jeg helst blitt hjemme og holdt meg til å lese bøker om fjerne kulturer.
Nå skal jeg endelig ut på tur. Sammen med Une fikk jeg en god forsmak av dette fjerne kontinentet med noen uker i Bolivia for 2,5 år siden. På tur nordover i fedrelandet i høst fortalte jeg om planene til Poppe tinderangler. Han hadde selvfølgelig kontakter i Lima. Litt senere ringte Opsahl og fortalte at han var interresert i komme seg ut på tur selv. Og Poppe skulle også være med. De ville ha et par uker i Brasil. Dermed hadde jeg en start på turen min og en løs ide om hvor den kunne gå begynte å forme seg.
For min egen del falt valget av reisemål på Peru. Det var litt tilfeldig. Jeg vurderte Bolivia og Paraguay men fikk kalde føtter på grunn av de klimatiske og vesentlig varmere forholdene enn i feks Peru. Perus enorme variasjon i natur og kultur gjorde valget greit nok. Deler av seinhøsten har gått med til å henge på biblioteket og lese om skogen og turismen i søramerika og Peru spesielt. Dette sammen med et forsøk på å lese litt grunnleggende spansk. Fra Mario Vargas Llosa fortelling om Machiguengaenes skapelsesberetning får man en ide om et tankesett som er like fjernt fra vårt som kontinentet deres. De bruker fellesbegrepet; "mange" for alle størrelser over tre. Utenkelig i vårt gjennomkapitalistiske samfunn. Blandt andre viktige forberedelser så har jeg studert teorien for å overleve et angrep fra en 150 kilos jaguar. Hvis jeg møter på en skal jeg holdet hodet kaldt og vise den at jeg ikke har tenkt å stikke. Når dyret utfordrer til den uungåelige staredownen skal ikke blikket vike en tomme. Da er det bare å drømme om at det blikket utstråler noe som ikke får den til å le. Men er jeg aleine er det antagelig uungåelig at den vil føle seg overlegen. Og når den da legger øra fremover så er det bare å gjøre seg klar. Det er slakterns signal om at den vil angripe. Og når ørene legges bakover er det bare å kaste seg til sida. Da er nemlig angrepet igang. Men ikke nok med det. Når Jaguaeren forhåpentligvis bommer må jeg hive meg rundt i lufta og rappe til den over halen. Den vil da revurdere styrkefoholdet oss i mellom og stikke av med nyvunnen respekt. Alt ifølge Matsesene som Anders Krogh bodde sammen med på grensa mellom Peru og Brasil. Jeg kan teorien. Dette blir ikke noe stress.
Reiseruta
Fredag 9. desember flyr jeg til Rio sammen Mario. Vi tar et par dager i storbyen før Poppe kommer fra akvajulebordet. Så drar vi ut til Ilha Grande og leker sabeltann. Tilbake i Rio flyr jeg opp til La Paz på 4000 meter. Der blir jeg et par dager for akklimatisering før jeg begynner traverseringa som etter planen skal gå gjennom hele Peru. Først håper jeg å se jordbruksbosetningene langs og på øyene i Lago Titicaca. Jul og nyttår blir tilbragt i dette området og/eller Cuzco og Manu. Fra Cuzco blir jeg med Cree Learning Center en uke inn i reservatet Manu. Det er Etter Cuzco går turen til Lima og Gundersens residens før jeg pånytt legger turen innover i regnskogen mot Iquitos. For å komme dit må jeg ligge rundt fire dager i hengekøye på en liten ferge langs en bielv til Amazonasvassdraget. Midt i jungelen, uten veitilførsel fra resten av verden venter storbyen Iquitos med 400.000 innbyggere. Byen er en gammel misjonærforlegning og vokste til by under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Den huser alle former for vår verdens plyndring av det opprinnelige. Omvendte indianere, mestizer, olje- og tømmerindustri, turistindustri, shamaner med mer. Det er visstnok lett å bli rana, men som i resten av Peru er det veldig lite voldskriminalitet. Her og på turen videre langs en ny bielv innover mot Ecuador og Quito kommer jeg til å bruke endel tid, både på transport og nysgjerrighet.
Dette er planen så får jeg bare se hva som egentlig kommer til å skje. Jeg er forberedt på at det blir store forandringer i planene. Første utfordring blir antagelig høyden i La Paz som enkelte reagerer kraftig på. Hvis da ikke favelaene i Rio allerede har krevet inn nødvendige skatter. Sjukdom kan selvsagt lage krøll. Og ikke minst regntida. Denne skal visstnok ha en stor innflytelse på den lokale kollektivtrafikken som jeg satser mye på. Også blir det spennende å se hvordan både varmen og fuktigheta påvirker min delikate sans for komfort.
Utstyret er klart! Sekken på 40l veier 12kg. I tillegg kommer en søt liten reiseveske.
Siste kveld før avreise. Det er endelig vinter. Nesten vemodig å dra nå.
Dobbeltmoral
Drømmen min er dessverre ikke lenger særlig virkelighetsnær men blir en nødvendig trøst for den urettferdigheten og dobbeltmoralen jeg som liksom samvittighetsfull nordmann på tur representerer. I virkeligheten kan jeg antagelig bare håpe på å møte noen av alle de indianere som lever i en skrustikke mellom sin egen og vår påtvungne kultur. De har sjelden mulighet til å velge verken den ene eller den andre siden. Heldigvis finnes det noen ytterst få stammer som fortsatt velger å holde seg isolert fra vår verden, og klarer det. Det skjer på tross av vår egosentriske sult etter naturressurser kombinert med mangel på forståelse for natur og økologi. De blir utsatt for umenneskelig press i form av psykologiske lokkemetoder (arrogant og kreativ omvendelses- og misjonsvirksomhet) og fysisk ødeleggelse og overtagelse av landområder. Tidligere har de slåss mot likeverdige nabostammer. Nå står de ovenfor en menneskerase som sprer seg som pest over hele kloden. De slåss med pil og bue og spyd mot enorme høyteknologiske ødeleggelsesmaskiner. Dette er mennesker som fortsatt er i stand til å leve som en del av naturen. De symboliserer for meg det naturlige idealet for mennesket, det samme idealet som vår verden i fullt overlegg er i ferd med å knuse. Det er det lov å felle noen tårer over. Selv om jeg legger hovedansvaret på de som leker gud i strid med sin egen religion og alle former for ressursimperialisme (i et råttent selskap godt støttet av forbrukssamfunnet Norge) så er det heller ingen tvil om at turismen har en tosidig påvirkning på disse samfunnene. Selv om jeg legger igjen alle pengene mine hos lokale familier og unngår kommersielle aktører som tjener penger på tradisjon og kultur så vil jeg uansett sørge for å hjelpe de lokale ett hakk videre på veien mot vårt samfunn der de kan leve av turisme. Når jeg opplever og lærer om deres kultur bringer jeg dem samtidig et hakk lenger vekk fra sine opprinnelige kultur og tradisjon. For deres skyld skulle jeg helst blitt hjemme og holdt meg til å lese bøker om fjerne kulturer.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)