Lovløs frihet

Det yrende folkelivet på Vranglavollen har tvunget meg til å skifte beite. Heldigvis trenger man ikke bevege seg langt for å finne skjul i skogen. Og nå kom kanoen virkelig til sin rett. Etter litt arbeid med isbryting kom jeg meg inn i det midtre bassenget på Vrangla. Der lå en idyllisk bortgjemt odde og ventet, uten innsyn fra verken vei eller voll. Det siste bålet hadde slukket for flere år siden, og i det ufremkommelig terrenget rundt fantes ingen andre stier enn elgens. Med kanoen som fremkomstmiddel kunne denne plassen ikke vært mer perfekt for meg.

Uvisst av hvilken grunn viser det seg at kano ikke er velkommen på samtlige vann innenfor glitrevassdragets nedbørsfelt. Vrangla er blandt disse. Siden jeg også har beveget meg vekk fra mitt godkjente opphold på vollen kan jeg ikke lenger regnes som lovlydig borger av skogen. (I vår verden av meningsløse grenser og privat eiendomsrett til natur.) Da passer det fint med en mer tilbaketrukket tilværelse. Av en eller annen grunn gir det ingen store samvittighetskvaler men føles isteden friere og mer naturlig. Her skal jeg ikke være til sjenanse for innfødte kryp og vesener, og heller ikke grunneieren eller den ansvarsbevisste skogtraveren. Forhåpentligvis får jeg samme behandling tilbake.

Til den heldige sjel som måtte forville seg ut på den fineste odden i indre Finnemarka kan jeg i det minste love at det vanker en kaffekopp. Ruteforslagets ekstra sløyfe er lagt inn for å benytte skitraseens bro for å krysse en breddfull bekk, samt for å holde god avstand til den kronglete vannkanten langs Vrangla. Men det finnes mange gode alternativer. Ta høyde for myr og kratt. God tur!

I tipi på Vrangla

Indianertipien ble sydd sammen og testa ut i fjor sommer. Den funker så godt en byvant liung kan forvente. Tillatelse til "å bo" på Vranglevollen har jeg fått av grunneier Statskog. Jeg flytter inn i Finnemarka som en lovlydig borger av skogssamfunnet. Elg, ørret og ugle blir mine nye naboer. (Merkelig da at det er Statskog jeg må be om lov, og ikke storoksen.) Nå etter at påsken er tilbrakt med familie og venner laster jeg campingutstyret mitt og andre unødvendigheter i tilhengeren til fadern. Fra Drammen bruker jeg vel snaut halvannen time via Ulevannsveien innover i hjertet av skogen. Der venter en drøy vårmåned i skogen.

Planen er å prøve å bruke mest mulig tid på meditativ observasjon av alt som vekkes til liv i vårsola. Etter en daglig safari før morgengry drømmer jeg om å våkne litt på utpå morgenkvisten med sol eller regn glitrende over det mangearmede skogsvannet. Og har jeg flaks vil bekkefaret ned mot glitre sørge for at solnedgangens aller siste stråler sveiper like over vollen. Men dette er en lite realistisk plan. Selv om den daglige dont kommer til å kreve sitt kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg i tillegg tar jeg med meg nok av bøker og annet utstyr til alternativ adspredelse. Fiskeutstyret regner jeg som en nødvendighet, men kanoen jeg låner av John blir en fantastisk luksus. Jeg skal uansett ikke kjede meg.

Etterdønninger

Ecuador

Guayaquil

Quito

Lanchaen

Sjelens vin

Ti dager med sjamanisme og ayahuasca i Amazonas

Foer Iquitos kom inn paa reiseruta mi hadde jeg aldri hoert om ayahuasca. Hva en shaman var for noe var ogsaa ganske taakete. Men under planlegginga mi viste disse tingene seg aa vaere en viktig eller i det minste for meg, en superspennende del av den kulturen jeg ville bli kjent med. Sjamanisme er en aandelig praksis der sjamanen er en lederskikkelse med evne til aa foreta reiser til aandelige verdener for der aa hente veiledning og hjelp til aa forbedre vaar egen verden. Skremmende nok hadde jeg bare en vag fornemmelse av at vi hjemme i Norge ogsaa er en del av nettopp denne kulturen. Og at vaare samiske sjamaner er en del av en av svaert faa kulturer som knytter hele verden sammen ante jeg ingenting om. Som alle andre religioese praksiser misbrukes dessverre ogsaa sjamanisme. Sjamaner som oensker aa utnytte deg, enten for dine aandelige krefter eller verdslige ressurser er et kjent problem i denne delen av Amazonas. Men det skiller ikke sjamanisme fra noe annet fenomen hvor makt er involvert. Og det endrer ikke intensjonene. Jeg antar at det er vaar ekstreme frykt for alt som har med religion og urspraak som er forklaringa paa den manglende status og aksept sjamanismen har i skoleverket og hele vaart samfunn i dag. Og enda mer kristne maal og hellige midler fra litt lenger tilbake. (Skal selvsagt ikke underslaa at jeg kan ha skulka alle disse timene, og debattene.) Det er heldigvis aldri for sent aa laere. Ayahuasca betyr sjelens vin paa Quechua som er det viktigste urspraaket i Peru. Drikken er en del av amazonasindianernes eldgamle sjamanistiske tradisjoner, med et ukjent opphav som med all sannsynlighet gaar mye lenger tilbake enn europeernes innflytelse over Soer-Amerika. I romantisk naivitet ser jeg for meg en felles kultur som har fulgt menneskets vandringer saa lenge vi har eksistert.

Denne saeregne medisinske og religioese praksisen benyttes ved forskjellige former for healing og aandelige formaal. Naer kontakt med naturen er helt sentralt. Men jeg ble noedt til aa gaa mer vitenskapelig til verks hvis jeg faktisk skulle legge sjela mi i hendene til en av disse gutta og drikke heksebrygget. Det finnes tross alt motforestillinger. I Norge har vi hengt oss paa europeisk narkolovgivning der noen har funnet ut at dette er saa skummelt at det maa vaere ulovlig. De positive sidene veier ikke opp for potensielt misbruk. (Her har jeg av hensyn til leseren klippet ut en lang og nitrist ideologisk og politisk utredning.) Her i Peru kunne jeg derimot, kun med barnslig nysgjerrighet og en liten eller stor dose naivitet (avhengig av ideologisk staasted), faa lov til aa ta del i dette innenfor fullt lovlige rammer. Og ikke minst i foelge indianske tradisjoner.

Det som faktisk skjer naar man drikker Ayahuasca er at det sterkt hallusinogene stoffet DMT, som finnes naturlig i kroppen vaar og mange steder i naturen, blir aktivert paa en maate som gir en mye mer varig effekt enn ved annen utnyttelse. Og vanlige effekter det kan vaere "dyp tidsutvidelse, visuelle og auditive hallusinasjoner, opplevelser av reiser til paranormale omgivelser, og møter med åndelige vesener eller andre opplevelser som motsetter seg muntlig eller visuell beskrivelse". En universitetsstudie anslaar at 20% faar nær døden opplevelser. I tillegg til frykt var det ingen hemmelighet at spy og baesj var en normal kuriositet i forbindelse med behandlingen. Det var ganske klart at det ikke var snakk om en tur i en fornoeyelsespark. Men jeg hadde jo lest om spyende indianere som etter epileptiske anfall reiste seg i ny visdom. Var det dette jeg kunne faa oppleve? Og etter aa ha lest endel mer om fenomenet og de tross alt overveiende positive sidene, saa foelte jeg egentlig at jeg ikke hadde noe valg. Jeg sjekka ut et senter med masse gode referanser paa nett, og fikk disse bekrefta av folk jeg moette i Iquitos. Dermed bestemte jeg meg for aa tilbringe mine siste dager i regnskogen paa et shamanistisk senter for healing ved bruk av nettopp denne psykedeliske plantemedisinen Ayahuasca. Det var bare aa spenne seg fast.

Ayahuasca er idag blitt en viktig del av turistnaeringa i hele dette omraadet av Amazonas. Noen vil sikkert kalle det vulgaer kommersialisering av eldgamle indianske tradisjoner og jeg er tilboeyelig til aa vaere litt enig. Det jeg var med paa var selvsagt ikke 100% genuint. En ekte shaman tar rett og slett ikke betalt for sine tjenester. De er hans bidrag til samfunnet han lever i. Et samfunn som ofte betaler han rikelig med mat, koner, gods og gull. Men denne autentiske gjengen ville jeg antagelig aldri ha faatt store problemer med aa komme i kontakt med. Og ikke ville jeg kunne kommunisere med dem heller. Saa lenge sjamanen har andre intensjoner i traad med sin laere som han holder hoeyere enn de pengene han tar seg betalt saa er det godt nok for meg. Dette var mitt tilgjengelige alternativ (det finnes de som er langt mer distansert fra opprinnelige tradisjoner) og jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til aa oppleve det.

Selv om hele denne opplevelsen var uvirkelig paa sin maate kommer jeg til aa trenge en heftig demens eller noe sterkere for aa glemme den. De ti dagene var for meg en helt utrolig reise inne i mitt eget hode. Jeg har sett og opplevd ting saa virkelighetstro at jeg har maattet sprute ut i spontan latter. I frustrasjon og frykt laa jeg aa reiv i madrassen min. Og i lange tider laa jeg bare aa gispa i glede eller vantro over alt det fantastiske og utrolige jeg saa rundt meg. Jeg opplevde definitivt noe som maa kunne kalles aa vaere naer doeden, men for meg var det mer en frykt for aa endre eksistens. (Noe som tross alt kan defineres som en menneskelig doed.) Men mest av alt var opplevelsen berikende. Jeg opplevde ukjente dimensjoner og tilstander, kreativitet og barnslig glede. At opplevelsene motsetter seg beskrivelse er jeg ikke enig i. Jeg vil heller si at vaart sterkt begrensede spraak hindrer oss i aa kommunisere opplevelsene. Hvis noen er interessert saa kommer jeg hvertfall til aa gjoere et forsoek. Dessverre har jeg av naturlige aarsaker ingen bilder som kan dokumentere noe som helst. Lydopptak kunne jeg ha gjort med riktig utstyr. De ville vaert fullstendig ubetalelige.

Senteret

Beliggenheten til senteret var langt i fra tilfeldig. Det var en fantastisk usjenert idyll en liten halvtimes gaatur fra veien mellom Iquitos og Nauta. Her fantes verken naboer eller unaturlige lydkilder. Naturens mange lyder regjerte fullstendig. Den eneste adspredelsen som fantes var ogsaa naturen. Gjennom senteret og under Malocaen hvor seremoniene fant sted rant en liten men betydningsfull bekk med sikker vannfoering.

 

Carol, Shamanens hoeyre haand og tolk, Wellington, Jackson og Jaime, altmuligmenn, soerga for maten, sikkerhet (i forhold til giftige kryp og byfolk paa baertur) og ikke minst god stemning. 

Fritid

Det var mye fritid ettersom det kun var seremonier annen hver dag, disse startet klokken syv og selve ut-av-meg-sjael-opplevelsene mine varte aldri noe saerlig lenger enn til rundt tolvtia. (Effekten starta kanskje rundt ni.) Men denne "fritida" gikk likevel av seg selv. Jeg var saa gira etter samtlige av seremoniene at jeg ikke sov en eneste av de fem nettene. Disse nettene romsterte jeg rundt utenfor Bungalowen min og studerte planter og insekter, jeg hadde brainstormer om alt mulig rart fra hva jeg vil med livet mitt til til fabuleringer om aa laere meg aa spille et instrument (forplikter meg herved til aa gjoere et serioest forsoek naar jeg kommer hjem). Jeg skribla ivei en masse av disse tankene og fikk til og med Carol til aa kjoepe fargeblyanter til meg saa jeg kunne tegne litt. Jeg rett og slett storkoste meg og foelte meg som jeg var fire.

De andre dagene, mellom maaltidene brukte jeg til aa hente igjen soevn og mer av det samme som paa nettene. Lese klarte jeg ikke. Hjernen virka helt opphengt paa det som foregikk inne i hodet eller det som befant seg umiddelbart i naerheten. Soendagen, den eneste dagen vi hadde to paafoelgende "fridager", tok jeg sammen med Eerik, en 27-aarig nevrodataideolog (hvis det gir mening) av en finne og Bernard, en 53 aar gammel sveitser som hadde vokst opp i kloster, en rusletur i skogen. Til vaar store fornoeyelse og helt uten forvarsel viste akkurat denne skogen seg aa vaere den psykedeliske hundremeterskogen, kjent fra Ole Brums villeste ungdom. Foerst moette vi paa Martin fra tsjekkia. Martin studerte sjamanisme i Perus regnskoger og hadde base her. Han hadde flyktet fra et samfunn har bare oensket aa distansere seg fra, et moderne maktsamfunnet han foraktet saa inderlig. Martin var ikke vant til besoek bortsatt fra noen sjelebroedre av naboer inne i skogen og en og annen lokal bonde som stort sett holdt avstand. Han fortalte derfor gladelig om alt han hadde laert. Martin var det jeg vil kalle en vakker oesteuropeer. Han fortalte med hypnotiserende og lykkelige oeyne. At han ikke ville bli tatt bilde av gjorde han ikke mindre mystisk. Litt lenger inne i skogen fant vi naboene. Det var en floeyte som skilte seg ut blant fuglekvitter og sikadesang og ledet oss rett vei blant et nettverk av smaa stier. Og her dukket et "Rainbow-comunity" opp fra intet. I motsetning til andre nomadiske rainbowsamfunn hadde de etablert seg her fast (eiendomsforholdene var noe uklare og obskure) i et forsoek paa aa lage en baerekraftig og selvberget bosetting. Avril fra USA bodde her sammen med folk fra hele kloden. De fleste for kortere perioder. Hun fortalte oss om de mange prosjektene de hadde gaaende. Det var bare aa henge seg paa. Vi kunne flytte inn paa dagen. Hvis vi hadde et varmt teppe til natta var det en fordel. Det var glade og initiativrike mennesker. Langt mer positive enn Martin. Det var flower-power og en hippietilvaerelse som framstod ikke saa rent lite fristende. Jeg skulle gjerne ha bodd paa den maaten. Men vi hadde mer Ayahuasca aa drikke.

Shamanisme

Ayahuasca-behandlingen er en del av shamanistiske tradisjoner som jeg ikke engang skal proeve meg paa aa utdype. Percy hadde gaatt i laere fra fem-seks aars alderen, hos sin bestefar. Han benyttet eldgamle idoler, instrumenter og objekter under ritualene med fryktinngytende graveringer og utskjaeringer av fabeldyr og okkulte symboler. Paa tross av den kommersielle settingen fremstod praksisen hans som genuin for meg i all min uvitenhet. Og tradisjonen foerte han videre til sin ni aar gamle datter som allerede hadde lang erfaring.

Smerte

En del av behandlinga bestod av ar kroppen skulle "renses". Det foregikk ved ar man spoey, og hadde diare, i flodboelger, hver jaevla dag. Kombinert med en diett uten verken kjoett, fugl eller fisk, salt, krydder, sukker eller hva f@=n annet saa ble det relativt virkningsfullt. Etter to droeye maaneder paa reise var jeg ikke feit i utgangspunket men gikk likevel ned 7 kilo. Da var det heller ikke mye krefter igjen. Men det virka absolutt som om det hadde en positiv effekt paa behandlinga. Det var et noedvendig offer.

Blandt de faa barnetegningene mine dukka dette monsteret opp av flosshatten. Jeg proevde egentlig aa skyggelegge buskene. Og i den overnaturlige settingen jeg allerede var i foeltes denne ubevisste tilfeldigheten som et forsyn paa den skrekkopplevelsen jeg skulle faa i Malocaen noen timer seinere. Jeg har sjelden noensinne vaert mer redd enn jeg var der.

Kontakt

Naar man bruker saa lang tid (?) paa aa fokusere innover, er det kanskje en naturlig konsekvens at man kommer naermere detaljene i tilvaerelsen. Det var i hvertfall en sterk foelelse jeg hadde. Jeg fikk spesielt god kontakt med denne foerste krabaten.

Foedsel

Naar jeg endelig var trygt tilbake i bungalowen min den siste kvelden ble jeg vitne til dette oeyeblikket.

Skulle gjerne faatt med meg resten av prosessen ogsaa men det varte lenger enn som saa, og jeg dro faa timer seinere. Selv foelte jeg definitivt at jeg hadde faatt aapna egne oeyne et par nye hakk. Spoersmaalet er om jeg kan ta det med meg tilbake til min egen lille firkanta verden. Blant all skriblinga mi veit jeg at jeg la noen planer. Vi faar se hva som skjer. Dette var goey!

Iquitos og Belen

I Iquitos har jeg som sagt stort sett slappa av, spist og lade batterier og brukt byen som base for utflukter i omraadet. Men byen i seg selv er forsaavidt interessant nok og yrer av gateliv, sang, musikk og festivaler, og handel...


Markedet Belen


Iquitos er Perus eneveldige handelssentrum i Amazonasomraadet. Og det stoerste uorganiserte markedet heter Belen. Det er bare aa proeve aa forestille seg utvalget og forholdene her. Det klarer du ikke. Fargene og luktene er overveldende. Langt fra alt er vakkert. Levende fredede dyr og ulovlige substanser selges helt aapenlyst. Dyr slaktes og tilbredes. Raavarer i loesvekt eller bulk omsettes i rask takt. Penger skifter hender. Folk bor her. Det soves, spises, vaskes, tisses og baesjes. Antagelig elskes det her ogsaa. Det er et absurd kaos.

Boligomraadet Belen

Nesten enda mer fascinerede var boligomraadet som ligger nedenfor markedet. De ytterste delen er bygget paa stylter ute i elven, mens naermere markedet er den foerste etasjene amfibiske hybrider. De fungerer som bolig- eller naeringslokaler i toerketida mens som naa, i regntida, ligger over halvveis oversvoemt.  Gateloepene endres til kanaler som trafikkeres av kanoer og smaa peki-peki baater. Det var et underlig skue. Sanitaerforholdene kan sikkert diskuteres. Doene laa som utedoer rundt de flytende husene. Men ungene svoemte og koste seg like herlig. Moedre vaska klaer og annet. Folk padlet fra hus til hus og saa ut til aa leve et lykkelig og bekymringsloest liv. Foreloepig gaar det antagelig greit paa grunn av alle de kubikktonna rensevann som flommer gjennom systemet. Men med de holdningene som finnes til soeppel og miljoe her i Soer Amerika saa er jeg mildt sagt skeptisk til framtida til disse menneskene.

Pilpituwasi Butterflyfarm


Det oevrige kulturelle alibiet fra Iquitos var en utflukt med noen jenter fra hostalet mitt til oesterikkske Astrid's utrolige sommerfuglfarm. Her dyrket hun frem saa mange sommerfuglarter som myndighetene tillott etter aa ha forsket seg frem til deres komfortkrav som var helt konkrete med tanke paa naermlijoets planter og blomster. Her viste hun frem og ga en grundig innfoering i sommerfuglens intrikate livvsyklus. Farmen fungerte ogsaa som et herberge for forlatte og truede som var tatt ut av sine opprinnelige leveomraader av lokale fattigfolk paa jakt etter livsopphold. Naive dyreelskere var ifoelge Astrid det stoerste problemet. Uten aa forstaa problemet kjoepte disse forvirrede menneskene dyrene fra markedet i Belen. Selv hadde de ingen forutsetninger for aa ta vare paa dem og kom derfor til Astrid samtidig som de soerga for stoerre etterspoersel etter nye dyr.

Camiri hostal

I Iquitos bodde jeg paa Hobo Hideout, som var et rolig familiedrevet sted med en luftig bungalowtoppetasje til 17,5S for senga. Her var det enkelt men veldig billig, sentralt og avslappende.

Jeg bodde ogsaa paa Camiri nede paa elvebredden. En langt mer idyllisk plass drevet av en alkoholisert narkoman og vennene hans. Han var stort sett grei men det var noe rart naar han kom inn paa rommet ditt hvis en seng ble ledig paa morrakvisten og la seg til aa sove i overkoeya med siggen i haanda. Ellers laa han i hengekoeya uttafor. Klientellet bestod av en gjeng svensker som hadde vaert der i tre uker, for det meste paa syre. Jeg ble mildt bekymra naar de begynte aa prate om livstilen sin men naar kvelden kom viste det seg aa vaere hyggelige og rolige gutter. Ikke noe problem. Resten av folka der var alle tiders. Det var solnedgang, lynshow, delfiner og banantransport i horisonton. De smaa skjoennhetsfeilene var stort sett lette aa overse.

En Iquitosbakgaard.