Avstikker til Pevas - Tierra de Amor

De foerste dagene jeg tilbrakte i Iquitos er best glemt. Jeg fant et veldig rolig hostal, Hobo Hideout, akkurat som jeg var ute etter. Men magen hadde slaatt seg vrang igjen og myggstikka fra Pacaya begynte aa gjoere seg gjeldende. Den foerste karen jeg moette paa gringo mat- og eventyrerstedet "Dawn on the Amazon", fortalte meg hvor faelt det var aa reise. Han syntes ikke det var spesielt mye aa gjoere i Iquitos. Markedet i Belen var "grouse". Han venta egentlig bare paa at flyet hans skulle lette. Det var to uker til. Passende nok innroemte han selv at han kanskje burde vaere mer positiv. Jeg var enig. "Kvisa"/stikket eller hva det naa enn er i laaret hadde ikke forsvunnet etter antibiotikaen fra Pucallpa saa jeg bestemte meg for aa faa en kvalifisert vurdering. Det endte med en ukes antibiotikakur, endring av planer og en stor nedtur som kuliminerte i at myggstikkene holdt meg vaaken hele den paafaalgende natta. Dermed bestemte jeg meg for aa sette kursen for Pevas, et soevning sted lenger ned Amazonas mot grensen til Brasil. Stedet kaller seg til overmaal Tierra de Amor, hva naa enn det skulle bety. Jeg kjoepte meg et par boeker og saa for meg at jeg kunne ligge der i idylliske omgivelser og slikke saarene mine. Helt saann ble det ikke.

Etter nok en fin tur med lancha gikk jeg av paa en opparbeidet betongbrygge fylt av mennesker som skulle av og paa baaten eller selge varene sine der. Brygga laa som et kjede hengende ned fra landsbyens midtpunkt, plazaen som laa paa en hoeyde over elvebredden, og ut forbi bebyggelsen i elva. Bebyggelsen laa oppe paa hoyden, langs et gateloep inne paa bredden og paa stylter eller flytebrygger ute i elva. Og byen var ikke stoerre en at den ble preget av den groenne jungelen paa alle kanter. Det saa lovende ut.

Mange av de foerste menneskene jeg moette virka riktignok sterkt alkoholiserte. De saa rett og slett fulle ut. Klokka var halv sju om morgenen. Ganske fort ble jeg haia av en lokal gutt som ville ha meg til aa bo hjemme hos han. Han lukta alkohol og jeg var mildt sagt skeptisk. Med min forhaandsprogrammerte ide om et rolig  hostal i idylliske omgivelser utenfor senteret passa dette svaert daarlig. Jeg krevde aa faa sjekke ut Casa de Lomo foerst, et sted som lonely planet mente skulle dekke mine behov. Daniel skulle absolutt guide meg frem dit men der hadde de slutta med utleie. Under tvil tok jeg sjansen paa aa foelge de tankene som mente jeg skulle bli med Daniel. Det gaar tross alt oftest bra. Han saa ut til aa vaere en av de toeffeste gutta i gata. 22-aaringen var en kraftig kar med oerering og AC/DC singlet som fasaden under et ansikt som egentlig bare saa snilt ut. Men jeg var skeptisk og de schizofrene tankene ga seg ikke. Det som moette meg hjemme i huset deres hjalp heller ikke. Forrommet som laa ut mot gata fungerte som Cervezeria. Her fantes det eneste murte og rette gulvet i huset. Moebleringen var sparsom. Den bestod av en stor og sentralt plassert fryseboks, to smaa trebord og to krakker. Naar jeg ankom klokka sju om morgenen hadde sistemann enda ikke forlatt stedet. Han var heller ikke paa noen maate oppsatt paa det, i en tilstand av psykotisk og delirisk gjelds- og fylleangst. Jeg ble en megetufrivillig tilskuer til en blanding av grining og kjefting mens han reiv ned inventar og rava ukontrollert rundt paa kjokkenet innenfor Cervezerian. Familien saa ikke ut til aa ta stoerre notis av det hele. Men naar han ikke ga seg maatte tilslutt mor blande seg inn i den hoeylydte monologen mens Daniel la han i bakken og fysisk kasta han ut. Dette var bula til de lokale fyllikene. Her skulle jeg bo.

Med den bakgrunnen tror jeg at min skepsis var at det sunne slaget. Men den skulle likevel vise seg aa vaere villedende. Daniel og hele familien hans "var" gjestfrihet. De var kanskje litt vel tolerante ovenfor de lokale alkisene. Og Daniel selv var nok mer glad i flaska enn hva som var bra for han. Men det er vanskelig aa holde mot dem. Fylletrynene jeg hadde moett paa brygga og aanden til Daniel hadde ogsaa sin forklaring. Dagen i forveien hadde det vaert fullmaane og stor fest i hele puebloen. Det var ikke en vanlig hverdag. Etter at jeg ble innlosjert i senga til Daniel, i keoyesenga under broren Haime, viste han meg rundt i byen sin. Han tok meg med inn til ei nabokone som tilbredte og ga oss rikelige smaksproever av den lokale fruktdrikken Masato. Pevas var spesielt kjent for denne. Han viste meg brua de bada fra ved en liten bielv som rant bak landsbyen og vi delte jus og toast paa det lille lokale markedet. Etter at jeg hadde faatt meg en liten noedvendig hoeneblund laante Daniel en kano som vi padla en tur oppover elva med og bada fra. Og etter badinga ble broren Haime med mp3-blasteren og kompisen Adriel med oss og padla ut paa en liten toemmerflaate ovenfor byen. Jeg foelte at jeg ble tatt godt imot.

Huset deres fortjener ogsaa en naermere beskrivelse. Innenfor Cervezeria-stua fantes et aapent kjoekken, bad og spiseomraade. Her lagde de mat, spiste, vaska opp, vaske seg, pussa tenna og tissa. Jeg skjoente aldri hvordan baesjinga foregikk og gikk til noen lokale restauranter isteden for aa eksperimentere der. I tillegg husa det luftige plankegulvet paa kjoekket og leirebakken rundt (som konstant var vaat av regnvann, vaskevann og tiss) en stor flokk hoener, en del oegler og andre tilfeldig besoekende dyrearter. Matrestene gikk selvsagt rett paa gulvet. Rommet var moeblert med et ildsted (trerigg fylt med leire og en rist over noen murstein) og et lite bord. Det fantes et par krakker. Ellers fungerte flere oljefat baade som krakker, vannbeholdere, vaskebaljer etc. Et par planker og en plastpressening fungerte som skjul for tissing og andre private foretagender. Det var enkelt og greit. Andre etasje var et halvt hakk mer "sivilisert" og besto av

en tvstue og to soverom. De to eldste gutta, Daniel og Haime paa 15 sov paa et rom, hvor jeg som sagt fikk senga til Daniel. Han la seg rett paa gulvet. Mora, datra Gaby ogsaa paa 15, og de to minstegutta Carlos/Carlitos og Julian paa 8 og 9 bodde paa det andre. Alle rommene, men spesielt det nede, var preget av at alle bruksgjenstander laa fremme, tilsynelatende uten noen orden. Det saa rotete ut men gjorde ogsaa sitt til at jeg foelte meg komfortabel. Jeg kunne legge tingene mine hvor jeg ville og skulle jobbe hardt for aa oedelegge noe av verdi der. I denne moderne tilvaerelsen hadde hele familiens yngre generasjon langt mer moteriktige klaer enn det jeg har.

Det saa i foerste omgang ut som det var mora og Gaby som stod for husarbeidet men etterhvert viste det seg at gutta ogsaa bidro. Denne middagen ble riktignok tilberedt av jentene og bestod, ikke uvanlig, av en stor porsjon ris og kjoett og kokt banan. Kukjoettet var godt men ekstremt seigt. Carlos maatte vise meg hvordan jeg skulle rive det i stykker med henda foer jeg putta det i munnen. Under middagen kom det ogsaa fram at moren var like gammel som meg, noe som foeltes en smule rart. Hun kunnet lett ha vaert bestemoren til Daniels barn og hadde tydelig levet et hardt liv. Og jeg ble tatt inn i huset som Daniels gjest. Og foelte meg som en kamerat.

Den andre dagen min i Pevas besoekte jeg Casa de Grippa. xxx Grippa er en anerkjent maler. Huset fungerte ogsaa som et galleri og mirador (utkikkstaarn). En morsom kuriositet et saa avsidesliggende sted. Men naar jeg kom var det ingen andre enn tre smaajenter til stede. De viste meg uten bekymringer inn til kunstverkene saa jeg fikk sett utstillingen i ro og mak. Etter den kulturelle inputen fikk jeg et voldsomt og helt akutt behov for aa skape kroppslig balanse (jeg maatte baesje) og rakk med noed og neppe og forbarme meg over stedets private fasiliteter. (Hadde ogsaa magekramper pga av antibiotikaen noe som bidro til velbehaget.)

Naar jeg endelig igjen var oppe og gikk ble jeg tatt med paa baattur med alle ungene og kompisen Adriel. Jeg trodde vi bare skulle ut aa bade i naerheten. Og paa grunn av gaarsdagen tur hvor vi stort sett vaka rett over vannskorpa tok jeg ikke med annet en 6 soles til bensin. Det angra jeg litt paa naar jeg skjoente at vi ogsaa var paa vei for aa besoeke den langt mer isolerte nabolandsbyen Paucarchillo, hvor Adriel hadde flere bekjente. (Og derfor har jeg ingen bilder herfra.) Etter aa ha lagt ut i straalende vaar og god familieturstemning (noe som tydeligvis alltid innebaerer gettoblaster med 90-tallsklassikere) i baaten ankom vi Paucarchillo i et skikkelig skybrudd. Her tusla vi rundt og saa paa livet. En schvaer gjeng unger mellom seks og fjorten spilte gjoermefotball paa en balloekke. De eldre var samlet i en Maloca (stort indiansk hus/forsamlingshus) som laa inntil banen. Vi spiste spiste en Grenadilla paa veien. Frukten hadde et gult, tykt og mykt skall over en kjerne av linser dekket av en seig syrlig masse. Det saa ut som forvokst rogn og smakte utrolig godt. Vi besoekte to kunstnere; ei dame som lagde flotte haandarbeider av forskjellige slag og en maler som lagde ikke fullt saa flotte bilder hvor han kombinerte bisarre motiver fra andre kulturer med lokal natur. Haandarbeid saa ut til aa vaere en viktig virksomhet her. Det laa halvveis bearbeidede traader av palmeblader overalt. En gjeng dreiv dugnadsarbeid paa skolen som ble malt rosa og fiolett. Livet saa ut til aa vaere veldig rolig og behagelig. Og landsbyen fortonet seg som en vakrere og groennere versjon av Pevas. Her skulle jeg gjerne ha bodd noen dager.

Men etter noen timer skulle vi tilbake. Turen gikk i sakte seilas og med bedre vaer. Vi stoppet motoren og badet mens baaten dreiv med stroemmen. Og tok en liten avstikker paa et trangt sideloep skapt av regntida. Senere paa kvelden, tilbake i Pevas, spilte vi volleyball paa den lokale loekka. (Balloekkene var det flere av. Det ble ogsaa spilt i gatene. Volleyball er den store idretten i Peru ved siden av fotball. Og det er jentene som utmerker seg.) Vaare motstandere var en venninnegjeng paa rundt fjorten. Og det betydde jevn motstand. Vi spilte tre sett og vant knepent 2-1, tror jeg. Med det engasjementet de la for dagen og ikke minst oppmerksomheten rundt min teknikk ble det en ganske morsom opplevelse. Etterhvert hadde vi til og med en liten tilskuerskare. Til slutt, naar det ble for moerkt til aa spille mer tok vi et kveldsbad og vask ute blandt de flytende husene. Deretter bar det tilbake til plazaen for en tur paa den lokale discoen. Jeg vet ikke om det var min misnoeye som ble lagt merke til eller om flere av oss foelte som meg, men vi stakk hvertfall derfra etter en kjapp oel. Ettersom jeg antagelig var ti aar eldre enn nest eldste person der var jeg godt fornoyd med det.

Sammen med Daniel og Adriel satte jeg meg paa en lokal pub som spilte sinnsyke peruanske dansebandvideoer blandet med noen aattitalls discoklassikere paa en liten firkant-tv montert oppe i taket. Bartenderen stod og saa ut i lufta mens to andre bord var besatt med gjester i stille alkoholmeditasjon. Et filmopptak herfra kunnet blitt klippa rett inn i Twin Peaks.

Adriel bestilte en stor oelflaske som vi skulle dele. Han maatte laane 1 sol av meg til tross for at den bare kosta to. Naar jeg begynte aa fylle opp kruset vi sendte paa rundgang fikk jeg kjapt beskjed om aa vaere mer forsiktig. Det var ikke oel vi skulle drikke. Dette var en lokal fruktsprit kalt Chavalla, laget paa sukkerroer fra en palmeaktig plante (hvis jeg forstod riktig). Og tappet paa brukte oelflasker. Det smakte som en soet og sterk rom og cola-drink. Det var sterk sprit som var billig og lett og drikke. Ikke rart at folka her var alkoholiserte. Etter en bisarr seanse med disse videoene og en ung kar som satt aleine og halvsov paa nabobordet gikk vi videre til neste pub. (Pubene var foroevrig ikke stort annet en Cervezerian til Daniel; ett rom i et hus.) Her satt far og svigersoenn og drakk mens datra serverte. Den gamle hadde mye aa fortelle om byen sin og forholdet til stat og utland men naa hadde min i utgangspunktet sloeve spansk faatt seg en real knekk. Som prikken over i-en moette vi paa veien hjem et godt gammeldags groeftefyllelag. De hadde en halvfull toliters Chavalla som de delte broderlig mens de stoetta hverandre i veikanten. Jenta som boey paa drikkevarene lurte paa om jeg ikke likte "mujeres" ettersom jeg lot gjengen faa fortsette i fred, mens jeg trakk meg tilbake til huset. Daniel og Adriel ble igjen ute i gata.

Dagen etter var formen overraskende god. Riktignok ikke bedre enn at jeg nok en gang hadde behov for frokost og toalett paa den beste hospedajen i byen. Hodet var det ingenting aa si paa. Det skulle gaa en lancha til Iquitos paa ettermiddagen og jeg forberedte meg paa aa ta den men livet i gata utenfor Cervezerian gikk sin vante gang. Voksne og eldre fartet forbi mens ungene forberedte det kommende vannkarnevalet med vannkrig. Diverse selgere gikk frem og tilbake med vognene sine. Paa doerstokken hoerte Carlos meg i spanske gloser. Baade han og spesielt Haime var superinteresserte i spraak og hadde tydelige anlegg. Det ble til et gjensidig spansk-engelsk kurs som fortsatte inntil Haime saa lanchaen komme fra sin utkikkspost i 2. etasjen. Jeg tok farvel med familien, ga en 50-lapp til mora og fikk foelge av Daniel inn paa baaten. Han hjalp meg aa rigge opp hengekoeya og jeg lovte aa sende noen av bildene jeg hadde tatt via mail til Adriel.

Oppholdet i Pevas var i det hele tatt en flott opplevelse. Uten fylla hadde Pevas virkelig vaert en perle. Og hadde det ikke vaert for antibiotikaen og mageproblemene skulle jeg gjerne blitt der lenger. Helst proevd aa faa til et opphold i Paucarchillo. Jeg brukte totalt ca 150 soles paa oppholdet og av de gikk 80 til baaten og 50 som en gave til mora til Daniel for gjestfriheten som jeg ikke har opplevd lignende tidligere. Lancha-turen tilbake til Iquitos ble nok en positiv opplevelse til tross for at det var trangt. Jeg fikk plass mellom to smaabarnsmoedre med unger som lekte over meg. Det var hvertfall ingen grunn til aa bekymre seg for aa bli rana der. I tillegg kunne den lille baaten "Aquiles" by paa bedre mat enn mine tidligere lancha-opplevelser. Her fikk vi en godt krydret groennsakssuppe med et renskaaret kjoettstykke. Det foeltes nesten for godt til aa vaere sant.