Iquitos og Belen

I Iquitos har jeg som sagt stort sett slappa av, spist og lade batterier og brukt byen som base for utflukter i omraadet. Men byen i seg selv er forsaavidt interessant nok og yrer av gateliv, sang, musikk og festivaler, og handel...


Markedet Belen


Iquitos er Perus eneveldige handelssentrum i Amazonasomraadet. Og det stoerste uorganiserte markedet heter Belen. Det er bare aa proeve aa forestille seg utvalget og forholdene her. Det klarer du ikke. Fargene og luktene er overveldende. Langt fra alt er vakkert. Levende fredede dyr og ulovlige substanser selges helt aapenlyst. Dyr slaktes og tilbredes. Raavarer i loesvekt eller bulk omsettes i rask takt. Penger skifter hender. Folk bor her. Det soves, spises, vaskes, tisses og baesjes. Antagelig elskes det her ogsaa. Det er et absurd kaos.

Boligomraadet Belen

Nesten enda mer fascinerede var boligomraadet som ligger nedenfor markedet. De ytterste delen er bygget paa stylter ute i elven, mens naermere markedet er den foerste etasjene amfibiske hybrider. De fungerer som bolig- eller naeringslokaler i toerketida mens som naa, i regntida, ligger over halvveis oversvoemt.  Gateloepene endres til kanaler som trafikkeres av kanoer og smaa peki-peki baater. Det var et underlig skue. Sanitaerforholdene kan sikkert diskuteres. Doene laa som utedoer rundt de flytende husene. Men ungene svoemte og koste seg like herlig. Moedre vaska klaer og annet. Folk padlet fra hus til hus og saa ut til aa leve et lykkelig og bekymringsloest liv. Foreloepig gaar det antagelig greit paa grunn av alle de kubikktonna rensevann som flommer gjennom systemet. Men med de holdningene som finnes til soeppel og miljoe her i Soer Amerika saa er jeg mildt sagt skeptisk til framtida til disse menneskene.

Pilpituwasi Butterflyfarm


Det oevrige kulturelle alibiet fra Iquitos var en utflukt med noen jenter fra hostalet mitt til oesterikkske Astrid's utrolige sommerfuglfarm. Her dyrket hun frem saa mange sommerfuglarter som myndighetene tillott etter aa ha forsket seg frem til deres komfortkrav som var helt konkrete med tanke paa naermlijoets planter og blomster. Her viste hun frem og ga en grundig innfoering i sommerfuglens intrikate livvsyklus. Farmen fungerte ogsaa som et herberge for forlatte og truede som var tatt ut av sine opprinnelige leveomraader av lokale fattigfolk paa jakt etter livsopphold. Naive dyreelskere var ifoelge Astrid det stoerste problemet. Uten aa forstaa problemet kjoepte disse forvirrede menneskene dyrene fra markedet i Belen. Selv hadde de ingen forutsetninger for aa ta vare paa dem og kom derfor til Astrid samtidig som de soerga for stoerre etterspoersel etter nye dyr.

Camiri hostal

I Iquitos bodde jeg paa Hobo Hideout, som var et rolig familiedrevet sted med en luftig bungalowtoppetasje til 17,5S for senga. Her var det enkelt men veldig billig, sentralt og avslappende.

Jeg bodde ogsaa paa Camiri nede paa elvebredden. En langt mer idyllisk plass drevet av en alkoholisert narkoman og vennene hans. Han var stort sett grei men det var noe rart naar han kom inn paa rommet ditt hvis en seng ble ledig paa morrakvisten og la seg til aa sove i overkoeya med siggen i haanda. Ellers laa han i hengekoeya uttafor. Klientellet bestod av en gjeng svensker som hadde vaert der i tre uker, for det meste paa syre. Jeg ble mildt bekymra naar de begynte aa prate om livstilen sin men naar kvelden kom viste det seg aa vaere hyggelige og rolige gutter. Ikke noe problem. Resten av folka der var alle tiders. Det var solnedgang, lynshow, delfiner og banantransport i horisonton. De smaa skjoennhetsfeilene var stort sett lette aa overse.

En Iquitosbakgaard.