Lovløs frihet

Det yrende folkelivet på Vranglavollen har tvunget meg til å skifte beite. Heldigvis trenger man ikke bevege seg langt for å finne skjul i skogen. Og nå kom kanoen virkelig til sin rett. Etter litt arbeid med isbryting kom jeg meg inn i det midtre bassenget på Vrangla. Der lå en idyllisk bortgjemt odde og ventet, uten innsyn fra verken vei eller voll. Det siste bålet hadde slukket for flere år siden, og i det ufremkommelig terrenget rundt fantes ingen andre stier enn elgens. Med kanoen som fremkomstmiddel kunne denne plassen ikke vært mer perfekt for meg.

Uvisst av hvilken grunn viser det seg at kano ikke er velkommen på samtlige vann innenfor glitrevassdragets nedbørsfelt. Vrangla er blandt disse. Siden jeg også har beveget meg vekk fra mitt godkjente opphold på vollen kan jeg ikke lenger regnes som lovlydig borger av skogen. (I vår verden av meningsløse grenser og privat eiendomsrett til natur.) Da passer det fint med en mer tilbaketrukket tilværelse. Av en eller annen grunn gir det ingen store samvittighetskvaler men føles isteden friere og mer naturlig. Her skal jeg ikke være til sjenanse for innfødte kryp og vesener, og heller ikke grunneieren eller den ansvarsbevisste skogtraveren. Forhåpentligvis får jeg samme behandling tilbake.

Til den heldige sjel som måtte forville seg ut på den fineste odden i indre Finnemarka kan jeg i det minste love at det vanker en kaffekopp. Ruteforslagets ekstra sløyfe er lagt inn for å benytte skitraseens bro for å krysse en breddfull bekk, samt for å holde god avstand til den kronglete vannkanten langs Vrangla. Men det finnes mange gode alternativer. Ta høyde for myr og kratt. God tur!

I tipi på Vrangla

Indianertipien ble sydd sammen og testa ut i fjor sommer. Den funker så godt en byvant liung kan forvente. Tillatelse til "å bo" på Vranglevollen har jeg fått av grunneier Statskog. Jeg flytter inn i Finnemarka som en lovlydig borger av skogssamfunnet. Elg, ørret og ugle blir mine nye naboer. (Merkelig da at det er Statskog jeg må be om lov, og ikke storoksen.) Nå etter at påsken er tilbrakt med familie og venner laster jeg campingutstyret mitt og andre unødvendigheter i tilhengeren til fadern. Fra Drammen bruker jeg vel snaut halvannen time via Ulevannsveien innover i hjertet av skogen. Der venter en drøy vårmåned i skogen.

Planen er å prøve å bruke mest mulig tid på meditativ observasjon av alt som vekkes til liv i vårsola. Etter en daglig safari før morgengry drømmer jeg om å våkne litt på utpå morgenkvisten med sol eller regn glitrende over det mangearmede skogsvannet. Og har jeg flaks vil bekkefaret ned mot glitre sørge for at solnedgangens aller siste stråler sveiper like over vollen. Men dette er en lite realistisk plan. Selv om den daglige dont kommer til å kreve sitt kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg i tillegg tar jeg med meg nok av bøker og annet utstyr til alternativ adspredelse. Fiskeutstyret regner jeg som en nødvendighet, men kanoen jeg låner av John blir en fantastisk luksus. Jeg skal uansett ikke kjede meg.

Etterdønninger

Ecuador

Guayaquil

Quito

Lanchaen