Det yrende folkelivet på Vranglavollen har tvunget meg til å skifte beite. Heldigvis trenger man ikke bevege seg langt for å finne skjul i skogen. Og nå kom kanoen virkelig til sin rett. Etter litt arbeid med isbryting kom jeg meg inn i det midtre bassenget på Vrangla. Der lå en idyllisk bortgjemt odde og ventet, uten innsyn fra verken vei eller voll. Det siste bålet hadde slukket for flere år siden, og i det ufremkommelig terrenget rundt fantes ingen andre stier enn elgens. Med kanoen som fremkomstmiddel kunne denne plassen ikke vært mer perfekt for meg.
Uvisst av hvilken grunn viser det seg at kano ikke er velkommen på samtlige vann innenfor glitrevassdragets nedbørsfelt. Vrangla er blandt disse. Siden jeg også har beveget meg vekk fra mitt godkjente opphold på vollen kan jeg ikke lenger regnes som lovlydig borger av skogen. (I vår verden av meningsløse grenser og privat eiendomsrett til natur.) Da passer det fint med en mer tilbaketrukket tilværelse. Av en eller annen grunn gir det ingen store samvittighetskvaler men føles isteden friere og mer naturlig. Her skal jeg ikke være til sjenanse for innfødte kryp og vesener, og heller ikke grunneieren eller den ansvarsbevisste skogtraveren. Forhåpentligvis får jeg samme behandling tilbake.
Til den heldige sjel som måtte forville seg ut på den fineste odden i indre Finnemarka kan jeg i det minste love at det vanker en kaffekopp. Ruteforslagets ekstra sløyfe er lagt inn for å benytte skitraseens bro for å krysse en breddfull bekk, samt for å holde god avstand til den kronglete vannkanten langs Vrangla. Men det finnes mange gode alternativer. Ta høyde for myr og kratt. God tur!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar