I hamaca ned Rio Ucuyali

Pucallpa knytter Peru til de indre delene av regnskogen. Det til tross for at det ikke finnes ingen landeveier videre herfra. Min plan var aa reise med en lancha (lekter eller bananbaat) paa en tre til fem dager lange tur ned Rio Ucuyali. Der ligger storbyen Iquitos langs floden som naa har vokst til aa bli Amazonas. Iquitos er verdens stoerste by uten veiforbindelse. Iquitos er handel. Her omsettes et vannvittig utvalg av alt fra heksebrygg til fredede dyrearter.


Havnelivet i Pucallpa egner seg godt til aa skremme en nordmann vant til system og orden. Men ogsaa her er enkelte ting organisert av myndighetene. Det militaere havnekontoret "El Capitania" er for eksempel det eneste stedet hvor sikker seilingsinformasjon kan fremskaffes. Her skal alle skip som legger fra kai registrere seg. Det hjalp meg lite. Det var ikke oppfoert en eneste seilinger i retning Iquitos i boka der. Jungeltelegrafen fortalte at dette var helt normalt. Trikset var aa gaa fra baat til baat aa hoere med kapteinen selv. Og ikke minst smoere seg med taalmodighet. Naar en baat var registrert seg hos "El Capitania" maatte seilinga skje samme dag. Dette var alltid uforutsigbart (som alt annet i hele verdensdelen?) og skjedde derfor i siste liten.  Jeg tok en motocarrotaxi inn til "Puerto Henry", som ikke var noe annet enn enn en inngjerdet sandbanke mellom et brakkemarked inn mot sentrum og et industriomraade lenger ut. Der fant jeg "Men del Norte" under opplasting. Ifoelge kaptein skulle denne, og et annet fartoey, legge fra kai midt paa dagen etter.

Jeg moette opp punktlig i tolvtida, og fant meg til rette paa oeverste dekk. Her var det paa det tidspunktet kun en annen hammock og jeg lurte litt paa hvorfor gringoen fikk spesialbehandling. Det virket som en glimrende deal men hodet mitt lette etter en hake. Her var jeg i ukjent terreng. Ettersom timene gikk, ble jeg avslappa nok til aa laa sakene min ligge uten oppsyn. Estimert seiling ble stadig flytta to timer frem. Det ble sakte men sikkert klart at vi ikke kom til aa legge fra kai denne dagen. Men manana, a las manana! Temprano skulle det vaere. Og det holdt forsaavidt stikk. Klokka ni dagen etter var vi i fin flyt nedover Ucuyali. Jeg hadde ikke engang ventet i et helt doegn.

Ombord paa "Men del Norte" (som de fleste andre lancha'er vil jeg tro) var det ett nedre lastedekk og ett eller flere passasjerdekk over den bakre delen av lekteren. Passasjerdekkene var helt aapne, eventuelt med et par benker og presseninger som kunne senkes ned langs vinduene mot ripa. I taket var det sveiset fast armeringsjern som man festet hammockene sine til. Og ble det fullt skulle de festes tett. Det var flere steder ikke mulighet til aa bevege seg paa andre maater enn som i en 360gr limbodans. Det var det flere enn meg som beherska daarlig saa dermed maatte man belage seg paa aa bli vekt eller vekke andre naar man beveget seg rundt, feks til toalettet midt paa natta. Toalettet var faktisk porselen og ble regelmessig vaska saa ingenting aa utsette paa det. (Selv om jeg kjenner flere av dem som ville ha faat problemer der.) Det som derimot var litt bekymringsverdig var hygienen paa kjoekkenet som serverte fellesmaaltider til alle passasjerene tre ganger om dagen. Maten bestod i hovedsak av en oversukra risgroetsuppe til frokost og kvelds og til lunsj en variant av ingrediensene kylling, ris, potet, banan (kokt eller fritert) og fisk (helkokt). Dette smakte fra utfordrende til veldig bra men byssa laa med plassbesparende planloesning trengt mellom do og fjoes. Det vil si dyr var stua rundt overalt. Likevel; jeg har saalangt blitt mye mer sjuk av maten spist paa gode resturanter i byene enn alle de maaltidene paa lanchaer og hjemme hos familier med husdyr loepende rundt inne paa kjoekkenet (kjokkenet er kanskje oftere ute i disse tilfellene) saa jeg regner dette problemet for en myte fra naa av.

Luksus og komfort var i det hele tatt mangelvare. Det la ingen demper paa stemninga ombord. Paa godvaerskveldene ble folk samlet ute paa ripa. Vanligvis loep 15-aaringene rundt med gettoblasterne sine og spilte engelskspraaklige 20 aar gamle listetopper med sprakende hoeytalere. Den andre kvelden var det gitar, munnspill og (blaasepiano)-jam i solnedgangen. Brice fra Canada og Mathias fra Argentina, de to andre gringoene paa baaten, som jeg naturlig nok prata endel med deltok med tildels sure men like fullt underholdende toner. Ute paa ripa var det ogsaa lett aa finne noen aa prate med. Paa en flere dagers ferd med lancha ble den til vanlig ekstremt avslappa peruaneren en enkel samtalepartner, selv for en gringo med  begrensa ordforraad. 

Ettersom baaten utover dagen jeg gikk ombord og den neste morgenen hadde blitt mer og mer fylt opp fikk jeg en hyggelig peruansk familie paa den ene siden av hengekoeya (hamaca'en) min og en kineser paa den andre. Kineseren var en bisarr, scifi tilstedevaerelse paa en ellers forhistorisk reise (etter norsk standard). Og etterhvert bl han ikke saa lite irriterende. Selv om jeg hadde vendt meg til peruanerens forkjaerlighet for uttalige lydkilder og total toleranse for lydnivaa og forvrengt radiostoey, klarte jeg ikke aa vende meg til denne mannens private filmforestillinger. Han spilte dvd'ene sine paa laptop uten oeretelefoner hele doegnet gjennom. Dette vekte naturlig nok peruanerens interesse for alt av lyd og bilde (og spesielt ting fra oesten har det vist seg) men ettersom dette var kinesiske tvserier med kinsesisk tekst og tale fikk de neppe mye ut av den standhaftige glaninga. Heldigvis tok egoisten hintet naar jeg spurte om han trengte saa mye lyd foer fire om morgenen og etter tolv paa natta. (Paa lanchaen gikk de fleste i sovemodus rundt ni. Alle bortsett fra han, unggutta med mp3 mini-gettoblaster og crewet som drakk hjemmebrygg paa brua). Naar mannen seinere skulle av skuta i lettbaaten bevaepna med gps og diverse store sekker med utstyr var det schizofrene inntrykket komplett. Skulle han faktisk inn i jungelen? Hvis ikke ville han uten tvil ankomme landsbyen han ble satt av i som en alien. Maa innroemme at foelelsen av skadefryd var tilstede da det viste seg at han faktisk ble satt av paa en liten landtunge fraskilt fra den ekte elvebredden paa grunn av regntida og hoey vannstend. 

Utsikten og vaerforholdene gjorde ogsaa sitt til opplevelsen. Det jeg har opplevd av regntid er lite aa skryte av eller skremme noen med. Ned Ucuyali var det byger og skurer mellom lange perioder med sol. Vi hadde en flott solnedgang to av tre netter, en dag med en utrolig regnbue over skogen og elva, og stjerneklart som paa vidda hjemme i lange perioder om nettene. Den siste natta var riktignok baade vind- og regnfull. Jeg dro faktisk fram soveposen min paa et tidspunkt og naboen maatte redde sin sekk oppaa min paa grunn av regnvann som ble piska inn paa det halvaapne dekket. Dette bidro ogsaa til stemninga paa sin maate. Jeg kunne ta turer ut paa rekka bare for aa nyte forholdene hele veien.

Etter 2/3 av turen hoppet jeg av i det lille stedet Bretana. Til tross for at dette var planen skal innroemme at jeg hadde revurderte aa bli med videre direkte til Iquitos flere ganger underveis. Her hadde lonely planet ingen hjelp aa gi og gi. Jeg dro dit fordi Jesus hadde hoert om et bra tilbud for aa komme seg inn i nasjonalparken Pacaya.Samiria som grenset til Bretana paa den andre siden av Ucuyali. Men denne familien Galan viste seg aa drive et tilbud som laa langt over mitt budsjett og jeg hadde ikke faatt tak i dem paa forhaand. De viste seg ogsaa aa vaere ute paa et oppdrag naar jeg ankom. Jeg var litt usikker for aa si det mildt. Men fergeturen til naa hadde gaatt greit og vaeret og humoeret var paa topp, saa jeg bestemte meg for aa ta sjansen. Paa det provisoriske anloepet langs elvebredden var det naturlig nok fullt liv naar baaten la seg paa skraa med strommen og kjapt gjorden unna det som skulle lastes og losse samtidig som effektive selgere av gaseosa, pan, diverse frutas og varme retter i poser eller bananblader forsynte passasjerer med noen faa sol aa avse.

Paa land skulle jeg ikke stille mange spoersmaal foer jeg ble henvist til noen som baade hadde rom og mulighet til guiding. Familien Mori med machofar Pedro i spissen ga meg et enkelt rom og ikke lenge senere hadde vi planlagt aa dra inn i parken morgenen etter for det som pengene mine skulle rekke til. Med 120 soles i adgang for oss to, mat for 30, mat og overnatting hjemme hos familien og drivstoff til Peki-Pekien ble det ikke voldsomme turen men likevel:

Pacaya - Samiria

Dagen etter jeg ankomst Bretana ble jeg vekt tidlig til frokost med familien Mori i deres enkle og luftige trehus hvor hoens, unger og naboer var del av inventaret. Etter frokost gjorde vi klar til tur inn i nasjonalparken. Mat og bensin ble kjoept inn. Kanoen ble sjoesatt, motoren montert og utstyret pakka. (De minste baatene kalles kano selv naar de er utstyrt med peki-peki-motor.) Det som viste seg aa ta mest tid var registreringa paa vei inn i parken. Det fantes ingen maate aa registrere enkeltpersoner uten reiseselskap. Dermed maatte de bruke kreativiteten sin og det var ikke enkelt men loeste seg med en felles brainstorm blant vokterne. Det positive var at min usikkerhet fra gaardsdagen naa ble erstattet av mestringsfoelelse. Jeg forstod at jeg kom som en av veldig faa turister paa denne maaten, og maatte smile litt ekstra naar to stoerre baater med overdimensjonert motorkraft suste forbi oss i vaar overlessede tomanns kano. Elvecruiseturistene var stereotypiske graahaarete amerikanere dandert med graa eller beige eventyreruniformer.

Det var lett aa trives i omgivelsene. Dyrelivet var etter min standard utrolig, fuglelivet var som vanlig det man saa mest til. Enorme silkehegreflokker inntok parken daglig. Apeflokker langs vannkanten saa vi ogsaa flere ganger. Insekter og kryp var det selvsagt enda mer av men mosquitoen var ikke spesielt plagsom i begynnelsen. Det som gjorde mest inntrykk var broeleapene som vi aldri saa ,men som tidvis la et altoppslukende og helt upassende lydspor paa opplevelsen. Uten lyd var idyllen naermest fullkommen. Men lyden fra broelene var til tross for stor avstand fascinderende brutal og aggresiv. Pedro forklarte at dette antagelig var en alfahann som trakterte tre hunner. Da gjaldt det aa vise seg frem. Ikke ulikt Pedros egen posisjon i utkanthavna til smaastedet Bretana, der han sjonglerte tre koner og var en lokal helt som hadde folk ut og inn av huset sitt hele dagen gjennom.

Et stykke oppover langs elva la vi til hos en gjeng fiskere som Pedro kjente. Her var det gode muligheter for bading (av ukjente aarsaker var riktignok jeg den eneste som badet) og jeg fikk servert nytrukket og fritert xxx og xxx. De spiser fisken paa en litt annen maate enn hjemme hvor jeg er vant til aa rense ut beina. Isteden kutter de fisken med tette kutt langs begge sider slik at beina skal bli saa smaa som mulig og dermed enklere aa svelge unna. Jeg virka antagelig baade treig og pysete men spiste alt jeg ble servert og det smakte faktisk veldig bra. Fisken ble salta rett etter at den kom paa land paa grunn av varmen. (Seinere spiste jeg den samme fisken kokt og oversalta hjemme hos Pedro og det var langt i fra like godt.) Etter en kveldstur med padleaara hvor vi testa ut de oversvoemte elvebankene som kunne padles med hjelp av machete og hvor vi kom rett under apeflokker som leika i tretoppene var det paa tide aa krype opp i hammocken. Myggnettet mitt gjorde riktignok det vanskelig og selv om jeg fikk laane en madrass som passet bedre ble det mange bitt og mye vaaking for aa sloss med surrende skygger. Naar fiskergutta endelig skrudde av skurreradioen sin med kun et volumnivaa, alt for hoyt, saa var lyden fortsatt like hoey. Denne gangen en froskesymfoni som i mine oerer var harmoni i forhold til radion. Da fikk jeg ogsaa sove.

Dagen etter padla vi en ny runde oppover elva foer vi satte kursen nedover. Det var tidvis graavaer og ikke saa mye dyreliv. Dermed fikk jeg mer tid til aa filosofere i min halvveis liggende posisjon foran i baaten.

Naar vi nesten var nede igjen fikk vi et form for klimaks paa vei inn en avstikker fra det store elveloepet. Foerst ble jeg paralysert av en groenn slange som bukta seg sikkert over vannet og gjennom vannplantene rett foran baugen vaar. Og mens det groenne vesenet fortsatt var i oeyekroken gjorde Pedro meg oppmerksom paa ting som skjedde i traerne rett over og foran oss. Her var en flokk smaa Pichico-aper i ferd med aa krysse avstikkeren med et svev paa en droey meter bort fra et tre som hang over elveloepet og to meter ned til en busk i vannkanten. De ble litt tvilende som foelge av vaar tilstedevaerelse men fortsatte kjapt sin paabegynte ferd. Selv hadde vi stoppet helt opp og fikk lov til aa studere sistemann som tok seg god tid foer han ogsaa fulgte de andre ved aa kasta seg over.

Helt til slutt maa jeg bare skrive litt om Pedros eget apeshow paa kvelden foer jeg dro videre. Han hadde samlet et par kompiser utenfor huset og ville ha meg med paa aa dele noen oel. Det virket som de allerede hadde delt flere. Og at jeg skulle vaere underholdninga. Jeg ble overbevist om at jeg kunne avse noe av pengene jeg hadde spart til ferga saa dermed var jeg med. Vi kjoepte to og to Pilsen som ble delt i et felles krus. Pilsen gikk foerst rundt og saa kom det tomme kruset som man fylte opp foer man sendre pilsen videre. Det var med andre ord en eller to slurker og kunne gaa fort. Pedro kjoerte som sagt showet og lot faa andre komme inn i samtalen. For aa vise sin gjestfrihet ovenfor meg spurte han ustanselig: "Todo bien, Herrey? (som var det naermeste han kom aa uttale navnet mitt) Todo bien?" Ungene som saavidt jeg forstaar legger seg samtidig med foreldra sine overalt her nede, loep smaafortumla rundt mens far oppfoerte seg mer og mer sympatisk. Det er godt mulig det hele var et utslag av usikkerhet ovenfor meg men maa innroemme at jeg gledet meg til Lancha'en videre dagen etter da. Uten at det oedela opplevelsen paa noen maate. Det ga derimot litt sunt perspektiv til alt det positive.

"Todo bien, Pedro!"

Paa lasteplanet til Pucallpa

Puerto Bermudez - Pucallpa













Etter et par dager med serioest drittvaer i Puerto Bermudez regna jeg med problemer paa turen videre ned til Pucallpa. Paa morgenkvisten fikk jeg tur med en taxibil som skulle ha 15 soles til Concepcion. Det var en grei deal. Etter en snau halvtime med flere "raanerunder" rundt plazaen og de faa gatene som fantes klarte sjaafoeren aa fylle opp bilen sin og la i vei. Sinnsyk doedgang og slark i forstillinga gjorde at vi kontinuerlig sjangla fremover de 2,5 timene turen tok. Mer jo fortere han kjoerte. Maa innroemme at jeg begynte aa filosofere over hvor lenge han hadde kjoert saann og hvor mye slitasje dekk og koblinger var utsatt for. Det ga ekstra adrenalin ved brupasseringer og forbikjoeringer. Men selvsagt skjedde ingenting. Vi hadde en stopp hvor veien maatte bygges litt om etter utrasing, ellers gikk det helt smertefritt. Som vanlig var det riktignok veiarbeid hver femte kilometer.

I Concepcion fikk jeg ny tur med en Toyato pick-up etter bare en halvtimes venting. Prisen var 40 innvendig og 25 paa lasset. Vaeret saa greit ut saa jeg valgte aa kjenne paa brisen. Og det ble det nok av. Sjaafoeren senka definitvt ikke farten paa grunn av kvinner og barn paa lasteplanet. Jeg vil tro av vi var oppe i 100kmt paa humpete grusveier. Ukofortabel sittestilling paa den trengte plassen gjorde at man maatte skifte stilling ofte, samtidig som det var viktig aa holde seg fast. Men smaabarnsfamilien jeg delte lasteplanet med klagde ikke. Det hadde heller ikke jeg noen grunn til. Det var god trening for mage og rygg. I regn ser jeg dog for meg at de 3,5 timene ville blitt toeffe.













Pucallpa

Pucallpa er en av Perus to hovedhavner som knytter resten av landet til de enorme skogs- og vaatmarksomraadene i Amazonas. I Pucallpa er hovedfokuset, saa langt jeg kunne se, toemmer. Butikkene var fylt med motorsager, macheter, peki-peki-motorer og andre noedvendigheter for aa utstyre mannen i gata til aa dra paa skattejakt. Et yrende folkeliv baade i sentrum og ikke minst nede paa havna tydet riktignok paa at de aller fleste hadde helt andre leveveier. Salg av varer fra haandtverk, jordbruk, fangst og sanking er tross alt mer vanlig. Bananer ikke minst. Turisme er fortsatt ikke en stor naering i Pucallpa. Det passet meg fint. Byen viste med all tydelighet de enorme forskjellene til mitt eget samfunn. Spesielt livet ned paa elvebredden var spennende aa observere.

Inn i det store groenne - 1 etappe til Puerto Bermudez og Mr Apocalipsis from the land of "Mas o Menos"

Kattene til Jesus, som begge for sikkerhetskyld het Mitchet oensket velkommen til regnskogen. Nabogutten Victor paa 13 var ogsaa endel av inventaret paa Albergue Humboldt. Han hadde naermest vokst opp der sammen moren som tidligere assisterte drifta. Naa om dagen laerte han et meget eksentrisk baskerengelsk av eneboeren.

Veien ut dit 

Bussturen fra Lima ble foerst utsatt 13 timer fordi min avgang satt fast i gjoerme halveis paa returen. Naar jeg foest kom avgaarde gikk reisa til Puerto Bermudez overraskende problemfritt. Foerste del ble unnagjort fra halv elleve paa kvelden til sju om morgenen, hvor den siste biten mellom Tarma og La Merced med flere tusen meters nedstigning fra Andes til La Selva boey paa fantastisk utsikt i graalysninga. Framme i den lille utkantbyen til Amazonas ble jeg stua rett inn i en ventene minibuss som skulle videre paa min vei. Troett som jeg var betalte jeg 15S ekstra for komfort inne i en minibuss (totalt 40S) istedenfor aa sitte paa lasset til en pick-up. Det var greit der og da. Fra La Merced var det humpete grusveier med stadige veiarbeider for aa rette opp de siste dagenes vannskader. Elvene rant stort sett rett over veien og innimellom var vannstanden hoey nok til at vi maatte loefte paa beina inne i bussen.

Puerto Bermudez

AA vaere det geografiske midtpunkt innenfor et lands grenser betyr noedvendigvis ikke veldig mye men denne dama mener tydeligvis at det skal fremme salget og hilste velkommen til Puerto Bermudez med et form for smil? Trehjuls motorsykler, Motos, som denne preget gatebildet. Det foeltes faktisk som om alle kjoerte hver sin, som taxi for hverandre. Paa samme maate virket det som om hvert eneste hus, eller byggverk er kanskje mer presist, var en liten tienda der de solgte akkurat de samme kiosk- og dagligvarene som naboen.

Albergue Humboldt og Mr Apocalipsis

Etter en kjapp mototur fra puebloens plaza kom jeg fram til en idyllisk oase av en hage i en landsby hvor man ellers ikke saa ut til aa bry seg stort om naermiljoet. Skogen som laa rundt paa alle kanter skulle visst soerge for slikt. (Peruaneren har et totalt ubekymret forhold til soeppel.) I den smale inngangsporten til Albergue Humboldt ble jeg tatt godt imot av eieren Jesus Lopez de Castillo. Herberget bestod av en stor og enkel bygning i typisk "junglelodgestil" (hva naa enn det er; kan sikkert googles). Foerste etasje var helt aapen med inngangsparti og “lounge” hvor hammockene var lina opp mot hagen, en stue og spistestueloesning og kjoekken. Sammenbundet med et takoverbygg laa et lite sanitaerbygg. I andre etasje var det fire-fem rom med rundt 8-10 senger tilsammen. Jesus bodde i det ene.

Eneboeren var en historie for seg selv, et utbrudd av anekdoter og kritikk av medborgere, samfunnet, naturen og det man kan tenke seg. "This is not Peru. You have come to the land of mas o menos. Nothing is sure here. They are a happy people. They never say no. Its always yes, or manana. Manana till you give up....... They never work. All they do is fuck and make children. Sometimes they drink and dance and listen to noise, never music. And then they make children. Children, children children. Sometimes they work, but they know nothing. They know nothing." Han babla ustanselig i vei og var ganske fornoeyelig om enn noe kritisk. Men det foeltes ikke som noen overraskelse at kona mangla.

Puerto Bermudez var en soevnig smaaby som innboed til sloeving i idyllen paa herberget. Jesus tok meg med ut i skogen langs et lite elveloep en dag han fikk Rosa til aa passe paa herberget som eller ble beskyttet som hans ufoedte barn. Turen gikk naermest paa maafaa frem og tilbake langs en fantastisk flott elv uten tydelige stier. Akkurat som jeg liker det.

Multimediamisjonering

Da jeg hadde tenkt meg videre fikk jeg plutselig tilbud om aa blir meg naboen og kameraten til Jesus, Akkiles, som ogsaa drev med guiding, paa et GPS-oppdrag for de lokale myndighetene. Han skulle besoeke flere indianerbosettinger oppover Rio Naugachi for aa tilby gratis etablering av en satelittmottaker samt registrere potensielle punkter for plassering av antennene. Vi skulle bare betale for en symbolsk sum for transporten og maten og det virket som en meget god deal. Underveis paa turen, naar jeg begynte aa forstaa hva oppdraget faktisk innebar fikk det riktignok en oerliten bismak.

Med paa turen ble Sharzad og Thomas fra Paris som kom til Humboldt kvelden i forveien. Turen oppover elva startet i ganske triste vaerforhold med regn men som min foerste tur med motorisert kano var det bare spennende. Og etter faa timer slutta ogsaa regnet. Overhodene i bosettingene virket ofte skeptiske til Akkiles` opplegg men de var aldri direkte negative. Han tilboed tross alt gratis etablering av antenne og fri bruk av nettet. Det hoertes etterhvert for meg ut som de samme lokketilbudene mobilselskaper hjemme faar lov til aa ture fram med for skape et kunstig hoeyt forbruk blandt de minst ressurssterke av oss. Her maatte jeg bare kutte tankerekkene for aa nyte den flotte opplevelsen det faktisk var aa besoeke disse bosettingene. (Vi deltok riktignok ogsaa paa en seremoni med en gruppe hollywood-israelites som serioest ga meg the creeps men ellers...)

Etter at elva hadde blitt mindre og stroemmen sterkere plukka vi opp Carlitos paa 10 aar fra en enslig hytte langs elva. Han var allerede en dyktig leser av elva og fungerte som assisterende guide paa turen videre. Akkiles hadde tydelig god hjelp fra den halvveis assimilerte indianergutten som ikke minst var en utrolig hyggelig og oppvakt turkamerat. Kikkerten min bar han nesten hele doegnet vi var sammen. Utrolig nysgjerrig. Underveis soerga han stadig for aa plukke ned nye frukter til oss og helt uten oppfordring for at vi gikk toerrskodd over vad. Paa bildet klatrer beundringsverdig lett opp den tynne stammen for aa hente ned et par Anonas i Chirimoyafamilien. De smakte som en bedre og mer most form for melon.

Angelina og de snart syv ungene

Etter aa haa besoekt syv bosettinger i loepet av dagen dro vi litt nedover Naugachi til huset (hytta) til Angelina, moren til Carlitos. Hytta laa lett tilgjengelig men likevel totalt usjenert og bortgjemt i tett vegetasjon paa en liten kolle ca 30m fra elva. Kollen med den superenkle ettroms hytta var et lite samfunn for seg selv. Her bodde et tjuetalls skapninger som en del av husholdet. Det var husmor Angelina paa 32, storesoester Milli paa 11, Carlitos som nevnt, brodrene Julian og Christian paa 5 og 4 pluss to smaa paa rundt 2 og 1. I tillegg hadde hun den sjuende paa god vei. Tre griser som bodde under hytta, en flokk kalkuner, hoener, kyllinger og en hane krydde i tillegg rundt paa tunet. Til mat serverte Angelina en form for banangroet, laget av kokte banener (ikke de vi importerer til norge men noen groennere og mye hardere, nesten som gulrot). Kvelden gikk med til aa leike med ungene som var i ekstase over hodelktene vaare som gaa dem en ukjent mobilitet i nattemoerket og supermenneskelige evner i jakta paa tunrottene. Thomas hadde med et fyrtoey av stein og metall som ogsaa fikk mye oppmerksomhet. Natta ble tilbragt rett paa tregulvet utenfor hytta. Etter at kroppen ble bedoevet av smertene fra ukomfortable knokler og myggstikk gikk det greit aa sove.


Dagen etter dro vi paa nye besoek, blandt annet til en avsidesliggende bosetting 1,5 times gange innenfor Loreto. Indianerne der var ikke spesielt andeledes og gikk for det meste i moderne klaer og disse var stort sett kun positive til planene om telefondekning, der de tygde kokabladene sine og delte hjermmebrygga grumsete oel. Paa veien tilbake ble det tid til smaking paa en rekke nye frukter og vi stoppa og fikk testa endel av verktoeyet og utstyret til indianerne. Dessverre fikk vi ikke se det brukt i praksis her. Carlitos fikk en haug med flis eller torner i foten fra et tre han sklei ned av uten at han klagde stort av den grunn. Og saa fikk vi ikke minst testa noen reale tarzanlianer. Det var minst like goey for meg og Thomas som for Carlitos paa 10.

Mot slutten av gaaturen hoerte vi et voldsomt leven. Jeg trodde en stund vi skulle vaere vitne til ulovlig hogst men saa dukka dette utrangerte militaerkjoertoeyet opp fra intet (det vil si paa en etterlevning etter en kjerrevei fra Shining Path gerriljaen). Ettersom vi var inne i et reservat var antagelig kjeoringa i seg selv ulovlig, ihvertfall aa doemme etter Jesus´reaksjon naar han fikk hoere om det. For meg kan det vaere saa trist det bare vil men du kunne se det paa oeya til smaagutta her hvor stort det var. For dem maa denne doningen ha representert star wars, og dette var ikke paa film. Vi fikk naermest ordre om aa sitte paa den siste biten ned til elva, en tur som holdt paa aa koste meg tommelen men ellers var morsom nok. Vi tok med oss en halv indianerfamilie som skulle ned til Bermudez og selge hoenene sine og satte ned elva igjen.

Tilbake hos Angelina spiste vi kyllingsuppe til lunsj foer tilbaketuren. Sharzad hadde blitt igjen med familien ettersom Akilles ikke ansaa avstanden som overkommelig for jenter. Dette var en guttetur. Her hadde hun blitt vitne til at Angelina fikk beskjed om at broren var doed av sykdom, noe som ble kunngjort som en hverdagslig hendelse med roping mellom hyttene. De laa gjerne hundre meter fra hverandre. Hun virket ikke spesielt beroert av dette. Han var ti aar eldre og bodde noen kilometer lenger ned langs elven. Han hadde vaert syk og det var ikke uventet. Hennes foerste reaksjon var aa instruere eldstejenta Milli paa 11 om hennes forpliktelser der Angelina selv skulle gaa bort i den kommende barselen. Hvilket ogsaa ville vaere helt naturlig. Hun hadde nemlig ikke foelt seg helt bra i det siste. Frankerne "intervjuet" Carlitos om livet hans som en del av et prosjekt de holdt paa med rundt paa deres verdensreise. Det var en sliten gjeng som seilte ned igjen i straalende solskinn og overlessa baat.

























Etter vel overstatt korstog som garantert vil bidra til aa foere tidligere naturmennesker enda naermere kapitalist- og materialisthaelvete (troesten faar vaere at de allerede var halvveis omvendt og fortapt) satte et dommedagsaktig lyn- og tordenvaer inn over Puerto Bermudez. Dette var sannsynlig Pacha Mamas maate aa sette vaare umoralske handlinger i sitt rette lys. Jesus maatte ty til galgenhumor i et daarlig forsoek paa aa skjule sin aapenbare noia for at Pitchi Pachea skulle gaa over sine bredder og lage et gjoermekaos av livsverket hans slik den hadde gjort aaret foer. Hvert av de mange sjakktrekkene som med kynisk presisjon ble utlevert paa Albergue Humboldt disse kveldene ble den siste kvelden til potensielle "Apocalipsis".

 Apocalipsis, mas o menos!