Etter et par dager med serioest drittvaer i Puerto Bermudez regna jeg med problemer paa turen videre ned til Pucallpa. Paa morgenkvisten fikk jeg tur med en taxibil som skulle ha 15 soles til Concepcion. Det var en grei deal. Etter en snau halvtime med flere "raanerunder" rundt plazaen og de faa gatene som fantes klarte sjaafoeren aa fylle opp bilen sin og la i vei. Sinnsyk doedgang og slark i forstillinga gjorde at vi kontinuerlig sjangla fremover de 2,5 timene turen tok. Mer jo fortere han kjoerte. Maa innroemme at jeg begynte aa filosofere over hvor lenge han hadde kjoert saann og hvor mye slitasje dekk og koblinger var utsatt for. Det ga ekstra adrenalin ved brupasseringer og forbikjoeringer. Men selvsagt skjedde ingenting. Vi hadde en stopp hvor veien maatte bygges litt om etter utrasing, ellers gikk det helt smertefritt. Som vanlig var det riktignok veiarbeid hver femte kilometer.
I Concepcion fikk jeg ny tur med en Toyato pick-up etter bare en halvtimes venting. Prisen var 40 innvendig og 25 paa lasset. Vaeret saa greit ut saa jeg valgte aa kjenne paa brisen. Og det ble det nok av. Sjaafoeren senka definitvt ikke farten paa grunn av kvinner og barn paa lasteplanet. Jeg vil tro av vi var oppe i 100kmt paa humpete grusveier. Ukofortabel sittestilling paa den trengte plassen gjorde at man maatte skifte stilling ofte, samtidig som det var viktig aa holde seg fast. Men smaabarnsfamilien jeg delte lasteplanet med klagde ikke. Det hadde heller ikke jeg noen grunn til. Det var god trening for mage og rygg. I regn ser jeg dog for meg at de 3,5 timene ville blitt toeffe.
Pucallpa
Pucallpa er en av Perus to hovedhavner som knytter resten av landet til de enorme skogs- og vaatmarksomraadene i Amazonas. I Pucallpa er hovedfokuset, saa langt jeg kunne se, toemmer. Butikkene var fylt med motorsager, macheter, peki-peki-motorer og andre noedvendigheter for aa utstyre mannen i gata til aa dra paa skattejakt. Et yrende folkeliv baade i sentrum og ikke minst nede paa havna tydet riktignok paa at de aller fleste hadde helt andre leveveier. Salg av varer fra haandtverk, jordbruk, fangst og sanking er tross alt mer vanlig. Bananer ikke minst. Turisme er fortsatt ikke en stor naering i Pucallpa. Det passet meg fint. Byen viste med all tydelighet de enorme forskjellene til mitt eget samfunn. Spesielt livet ned paa elvebredden var spennende aa observere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar