Paa lasteplanet til Pucallpa

Puerto Bermudez - Pucallpa













Etter et par dager med serioest drittvaer i Puerto Bermudez regna jeg med problemer paa turen videre ned til Pucallpa. Paa morgenkvisten fikk jeg tur med en taxibil som skulle ha 15 soles til Concepcion. Det var en grei deal. Etter en snau halvtime med flere "raanerunder" rundt plazaen og de faa gatene som fantes klarte sjaafoeren aa fylle opp bilen sin og la i vei. Sinnsyk doedgang og slark i forstillinga gjorde at vi kontinuerlig sjangla fremover de 2,5 timene turen tok. Mer jo fortere han kjoerte. Maa innroemme at jeg begynte aa filosofere over hvor lenge han hadde kjoert saann og hvor mye slitasje dekk og koblinger var utsatt for. Det ga ekstra adrenalin ved brupasseringer og forbikjoeringer. Men selvsagt skjedde ingenting. Vi hadde en stopp hvor veien maatte bygges litt om etter utrasing, ellers gikk det helt smertefritt. Som vanlig var det riktignok veiarbeid hver femte kilometer.

I Concepcion fikk jeg ny tur med en Toyato pick-up etter bare en halvtimes venting. Prisen var 40 innvendig og 25 paa lasset. Vaeret saa greit ut saa jeg valgte aa kjenne paa brisen. Og det ble det nok av. Sjaafoeren senka definitvt ikke farten paa grunn av kvinner og barn paa lasteplanet. Jeg vil tro av vi var oppe i 100kmt paa humpete grusveier. Ukofortabel sittestilling paa den trengte plassen gjorde at man maatte skifte stilling ofte, samtidig som det var viktig aa holde seg fast. Men smaabarnsfamilien jeg delte lasteplanet med klagde ikke. Det hadde heller ikke jeg noen grunn til. Det var god trening for mage og rygg. I regn ser jeg dog for meg at de 3,5 timene ville blitt toeffe.













Pucallpa

Pucallpa er en av Perus to hovedhavner som knytter resten av landet til de enorme skogs- og vaatmarksomraadene i Amazonas. I Pucallpa er hovedfokuset, saa langt jeg kunne se, toemmer. Butikkene var fylt med motorsager, macheter, peki-peki-motorer og andre noedvendigheter for aa utstyre mannen i gata til aa dra paa skattejakt. Et yrende folkeliv baade i sentrum og ikke minst nede paa havna tydet riktignok paa at de aller fleste hadde helt andre leveveier. Salg av varer fra haandtverk, jordbruk, fangst og sanking er tross alt mer vanlig. Bananer ikke minst. Turisme er fortsatt ikke en stor naering i Pucallpa. Det passet meg fint. Byen viste med all tydelighet de enorme forskjellene til mitt eget samfunn. Spesielt livet ned paa elvebredden var spennende aa observere.

Inn i det store groenne - 1 etappe til Puerto Bermudez og Mr Apocalipsis from the land of "Mas o Menos"

Kattene til Jesus, som begge for sikkerhetskyld het Mitchet oensket velkommen til regnskogen. Nabogutten Victor paa 13 var ogsaa endel av inventaret paa Albergue Humboldt. Han hadde naermest vokst opp der sammen moren som tidligere assisterte drifta. Naa om dagen laerte han et meget eksentrisk baskerengelsk av eneboeren.

Veien ut dit 

Bussturen fra Lima ble foerst utsatt 13 timer fordi min avgang satt fast i gjoerme halveis paa returen. Naar jeg foest kom avgaarde gikk reisa til Puerto Bermudez overraskende problemfritt. Foerste del ble unnagjort fra halv elleve paa kvelden til sju om morgenen, hvor den siste biten mellom Tarma og La Merced med flere tusen meters nedstigning fra Andes til La Selva boey paa fantastisk utsikt i graalysninga. Framme i den lille utkantbyen til Amazonas ble jeg stua rett inn i en ventene minibuss som skulle videre paa min vei. Troett som jeg var betalte jeg 15S ekstra for komfort inne i en minibuss (totalt 40S) istedenfor aa sitte paa lasset til en pick-up. Det var greit der og da. Fra La Merced var det humpete grusveier med stadige veiarbeider for aa rette opp de siste dagenes vannskader. Elvene rant stort sett rett over veien og innimellom var vannstanden hoey nok til at vi maatte loefte paa beina inne i bussen.

Puerto Bermudez

AA vaere det geografiske midtpunkt innenfor et lands grenser betyr noedvendigvis ikke veldig mye men denne dama mener tydeligvis at det skal fremme salget og hilste velkommen til Puerto Bermudez med et form for smil? Trehjuls motorsykler, Motos, som denne preget gatebildet. Det foeltes faktisk som om alle kjoerte hver sin, som taxi for hverandre. Paa samme maate virket det som om hvert eneste hus, eller byggverk er kanskje mer presist, var en liten tienda der de solgte akkurat de samme kiosk- og dagligvarene som naboen.

Albergue Humboldt og Mr Apocalipsis

Etter en kjapp mototur fra puebloens plaza kom jeg fram til en idyllisk oase av en hage i en landsby hvor man ellers ikke saa ut til aa bry seg stort om naermiljoet. Skogen som laa rundt paa alle kanter skulle visst soerge for slikt. (Peruaneren har et totalt ubekymret forhold til soeppel.) I den smale inngangsporten til Albergue Humboldt ble jeg tatt godt imot av eieren Jesus Lopez de Castillo. Herberget bestod av en stor og enkel bygning i typisk "junglelodgestil" (hva naa enn det er; kan sikkert googles). Foerste etasje var helt aapen med inngangsparti og “lounge” hvor hammockene var lina opp mot hagen, en stue og spistestueloesning og kjoekken. Sammenbundet med et takoverbygg laa et lite sanitaerbygg. I andre etasje var det fire-fem rom med rundt 8-10 senger tilsammen. Jesus bodde i det ene.

Eneboeren var en historie for seg selv, et utbrudd av anekdoter og kritikk av medborgere, samfunnet, naturen og det man kan tenke seg. "This is not Peru. You have come to the land of mas o menos. Nothing is sure here. They are a happy people. They never say no. Its always yes, or manana. Manana till you give up....... They never work. All they do is fuck and make children. Sometimes they drink and dance and listen to noise, never music. And then they make children. Children, children children. Sometimes they work, but they know nothing. They know nothing." Han babla ustanselig i vei og var ganske fornoeyelig om enn noe kritisk. Men det foeltes ikke som noen overraskelse at kona mangla.

Puerto Bermudez var en soevnig smaaby som innboed til sloeving i idyllen paa herberget. Jesus tok meg med ut i skogen langs et lite elveloep en dag han fikk Rosa til aa passe paa herberget som eller ble beskyttet som hans ufoedte barn. Turen gikk naermest paa maafaa frem og tilbake langs en fantastisk flott elv uten tydelige stier. Akkurat som jeg liker det.

Multimediamisjonering

Da jeg hadde tenkt meg videre fikk jeg plutselig tilbud om aa blir meg naboen og kameraten til Jesus, Akkiles, som ogsaa drev med guiding, paa et GPS-oppdrag for de lokale myndighetene. Han skulle besoeke flere indianerbosettinger oppover Rio Naugachi for aa tilby gratis etablering av en satelittmottaker samt registrere potensielle punkter for plassering av antennene. Vi skulle bare betale for en symbolsk sum for transporten og maten og det virket som en meget god deal. Underveis paa turen, naar jeg begynte aa forstaa hva oppdraget faktisk innebar fikk det riktignok en oerliten bismak.

Med paa turen ble Sharzad og Thomas fra Paris som kom til Humboldt kvelden i forveien. Turen oppover elva startet i ganske triste vaerforhold med regn men som min foerste tur med motorisert kano var det bare spennende. Og etter faa timer slutta ogsaa regnet. Overhodene i bosettingene virket ofte skeptiske til Akkiles` opplegg men de var aldri direkte negative. Han tilboed tross alt gratis etablering av antenne og fri bruk av nettet. Det hoertes etterhvert for meg ut som de samme lokketilbudene mobilselskaper hjemme faar lov til aa ture fram med for skape et kunstig hoeyt forbruk blandt de minst ressurssterke av oss. Her maatte jeg bare kutte tankerekkene for aa nyte den flotte opplevelsen det faktisk var aa besoeke disse bosettingene. (Vi deltok riktignok ogsaa paa en seremoni med en gruppe hollywood-israelites som serioest ga meg the creeps men ellers...)

Etter at elva hadde blitt mindre og stroemmen sterkere plukka vi opp Carlitos paa 10 aar fra en enslig hytte langs elva. Han var allerede en dyktig leser av elva og fungerte som assisterende guide paa turen videre. Akkiles hadde tydelig god hjelp fra den halvveis assimilerte indianergutten som ikke minst var en utrolig hyggelig og oppvakt turkamerat. Kikkerten min bar han nesten hele doegnet vi var sammen. Utrolig nysgjerrig. Underveis soerga han stadig for aa plukke ned nye frukter til oss og helt uten oppfordring for at vi gikk toerrskodd over vad. Paa bildet klatrer beundringsverdig lett opp den tynne stammen for aa hente ned et par Anonas i Chirimoyafamilien. De smakte som en bedre og mer most form for melon.

Angelina og de snart syv ungene

Etter aa haa besoekt syv bosettinger i loepet av dagen dro vi litt nedover Naugachi til huset (hytta) til Angelina, moren til Carlitos. Hytta laa lett tilgjengelig men likevel totalt usjenert og bortgjemt i tett vegetasjon paa en liten kolle ca 30m fra elva. Kollen med den superenkle ettroms hytta var et lite samfunn for seg selv. Her bodde et tjuetalls skapninger som en del av husholdet. Det var husmor Angelina paa 32, storesoester Milli paa 11, Carlitos som nevnt, brodrene Julian og Christian paa 5 og 4 pluss to smaa paa rundt 2 og 1. I tillegg hadde hun den sjuende paa god vei. Tre griser som bodde under hytta, en flokk kalkuner, hoener, kyllinger og en hane krydde i tillegg rundt paa tunet. Til mat serverte Angelina en form for banangroet, laget av kokte banener (ikke de vi importerer til norge men noen groennere og mye hardere, nesten som gulrot). Kvelden gikk med til aa leike med ungene som var i ekstase over hodelktene vaare som gaa dem en ukjent mobilitet i nattemoerket og supermenneskelige evner i jakta paa tunrottene. Thomas hadde med et fyrtoey av stein og metall som ogsaa fikk mye oppmerksomhet. Natta ble tilbragt rett paa tregulvet utenfor hytta. Etter at kroppen ble bedoevet av smertene fra ukomfortable knokler og myggstikk gikk det greit aa sove.


Dagen etter dro vi paa nye besoek, blandt annet til en avsidesliggende bosetting 1,5 times gange innenfor Loreto. Indianerne der var ikke spesielt andeledes og gikk for det meste i moderne klaer og disse var stort sett kun positive til planene om telefondekning, der de tygde kokabladene sine og delte hjermmebrygga grumsete oel. Paa veien tilbake ble det tid til smaking paa en rekke nye frukter og vi stoppa og fikk testa endel av verktoeyet og utstyret til indianerne. Dessverre fikk vi ikke se det brukt i praksis her. Carlitos fikk en haug med flis eller torner i foten fra et tre han sklei ned av uten at han klagde stort av den grunn. Og saa fikk vi ikke minst testa noen reale tarzanlianer. Det var minst like goey for meg og Thomas som for Carlitos paa 10.

Mot slutten av gaaturen hoerte vi et voldsomt leven. Jeg trodde en stund vi skulle vaere vitne til ulovlig hogst men saa dukka dette utrangerte militaerkjoertoeyet opp fra intet (det vil si paa en etterlevning etter en kjerrevei fra Shining Path gerriljaen). Ettersom vi var inne i et reservat var antagelig kjeoringa i seg selv ulovlig, ihvertfall aa doemme etter Jesus´reaksjon naar han fikk hoere om det. For meg kan det vaere saa trist det bare vil men du kunne se det paa oeya til smaagutta her hvor stort det var. For dem maa denne doningen ha representert star wars, og dette var ikke paa film. Vi fikk naermest ordre om aa sitte paa den siste biten ned til elva, en tur som holdt paa aa koste meg tommelen men ellers var morsom nok. Vi tok med oss en halv indianerfamilie som skulle ned til Bermudez og selge hoenene sine og satte ned elva igjen.

Tilbake hos Angelina spiste vi kyllingsuppe til lunsj foer tilbaketuren. Sharzad hadde blitt igjen med familien ettersom Akilles ikke ansaa avstanden som overkommelig for jenter. Dette var en guttetur. Her hadde hun blitt vitne til at Angelina fikk beskjed om at broren var doed av sykdom, noe som ble kunngjort som en hverdagslig hendelse med roping mellom hyttene. De laa gjerne hundre meter fra hverandre. Hun virket ikke spesielt beroert av dette. Han var ti aar eldre og bodde noen kilometer lenger ned langs elven. Han hadde vaert syk og det var ikke uventet. Hennes foerste reaksjon var aa instruere eldstejenta Milli paa 11 om hennes forpliktelser der Angelina selv skulle gaa bort i den kommende barselen. Hvilket ogsaa ville vaere helt naturlig. Hun hadde nemlig ikke foelt seg helt bra i det siste. Frankerne "intervjuet" Carlitos om livet hans som en del av et prosjekt de holdt paa med rundt paa deres verdensreise. Det var en sliten gjeng som seilte ned igjen i straalende solskinn og overlessa baat.

























Etter vel overstatt korstog som garantert vil bidra til aa foere tidligere naturmennesker enda naermere kapitalist- og materialisthaelvete (troesten faar vaere at de allerede var halvveis omvendt og fortapt) satte et dommedagsaktig lyn- og tordenvaer inn over Puerto Bermudez. Dette var sannsynlig Pacha Mamas maate aa sette vaare umoralske handlinger i sitt rette lys. Jesus maatte ty til galgenhumor i et daarlig forsoek paa aa skjule sin aapenbare noia for at Pitchi Pachea skulle gaa over sine bredder og lage et gjoermekaos av livsverket hans slik den hadde gjort aaret foer. Hvert av de mange sjakktrekkene som med kynisk presisjon ble utlevert paa Albergue Humboldt disse kveldene ble den siste kvelden til potensielle "Apocalipsis".

 Apocalipsis, mas o menos!

Ayacucho og Lima

Som Lima har baade Cusco og Ayacucho historisk hatt status som hovedsteder. Cusco, Inkaenes hovedstat, opplever enorm vekst og endring som foelge av turisme mens Ayacucho derimot, Warikulturens hovedstat og aastedet for frigjoeringen av Peru omtrent ikke besoekes av turister. Byen har derfor beholdt mer av sitt saerpreg.

Allerede i det jeg satte meg paa bussen ut fra Cusco var forskjellen merkbar. Jeg forlot endelig "the Gringo-trail" bare for aa bli stempla "el gringo" av baade bussjaafoer og medpassasjerer. Sammen meg paa de fire fremste setene hadde jeg en familie paa tre voksne moedre med tre mellomstore barn. Jeg hadde ikke min fjerdepart for meg selv for aa si det saann, paa den klamme og humpete 22 timers turen til Ayacucho. Og veien var ikke mye bedre enn de jeg hadde opplevet til naa. Til tross for endel asfalt snarere tvert i mot. Etter en times tid passerte vi veiarbeid i forbindelse med opprydding etter at denne blokka hadde soerga for ny sikring av veien i ytterkant.

Og selv om det tidvis hadde vaert brattere baade i Manu og Santa Teresa saa kom vi naa mye hoeyere. Paa nytt maatte jeg jobbe hardt mentalt for a slippe unna foelelsen av at bussen i annenhver sving jobbet heroisk mot naturkreftene som ville dra oss ut for stupet, bare for til slutt uunngaaelig maatte gi tapt. Korsene og miniatyrhelgenene langs veibanen vitnet dessverre om at noiaen ikke var helt ubegrunnet.

Vel fremme i Ayacucho, etter aa ha moett en hyggelig anderledesfamilie i Andahuylas halveis paa motsatt vei, tok jeg inn paa dette flotte hostalet, Tres Mascares, etter deres anbefaling.

Ayacucho var en livlig by (med unntak av utelivet), preget av haandtverkere, bikkjer og demonstranter. Etter en rolig dag hvor jeg kjopte noe haandarbeid og saa meg rundt i byen tok jeg en liten tur ut paa kvelden. Det viste seg raskt at utelivet ikke var den store attraksjonen her selv om venninna til Egor mente at byen med tak over ville blitt det stoerste horehuset du fant. Ikke pent sagt om dine medsoestre, og ganske uforstaaelig for min del. Egor var en parisbasert russer som hadde bosatt seg i Ayacucho for aa skrive krim med lokale ingredienser. Han var muslim og drakk ikke oel, men sprit var greit. Naar de navnloese venninnene hans som fulgte opp horehusspoeken med aa tilby sex til 5 soles (11kr) skulle hjem viste Egor meg en indiansk undergrunnspub. Waroro hadde ingen skilt og ga ingen lyd fra seg paa gata. Til tross for den stengte porten viste stedet seg aa vaere vidaapent for den innvidde. Innvendig var det preget av ekstremt dyster men flott kunst av indianske motiver, spesielt hentet fra en spesiell stamme og familie som holdt til i den naermeste Selvaen. Hoevdingen var tydeligvis en autoritet i dette miljoet. I baren fikk man ikke oel, men det var derimot flere typer ukjent sprit, blandt annet noe jeg mener maa ha vaert cocablader i hjemmebrent. Ved siden av meg og Egor var det ei bleik jente der og rundt 5 lokale. Og paa tross av spraakbarrieren ble jeg staaende aa diskutere peruansk politikk, oekonomi, rasisme og indianernes situasjon med bartenderen og Egor som tolk i et par timer. Bartenderen hadde naturlige motforestillinger mot diskrimenringen av den Quecha-talene befolkningen. Utrolig interessant og goey selv om jeg hadde gitt mye for bedre spraakkunnskaper der og da. 

Foer turen hjem dagen etter rakk jeg aa faa med meg en taxisjaafoer ut til ruinene etter Warienes hovedstat og monumentet og omraadet for slaget om frigjoeringen av Peru. Naar jeg foerst var der. Turen fra Ayacucho til Lima gikk paa veier som var av en helt annen kvalitet enn tidligere opplevd. Og i et fantastisk landskap.