Beliggenheten paa en mindre fjelltopp mellom uendelige majestetiske fjell, flere dekket av isbreer og alle kledd i regnskog fra elveloepene nedenfor er i seg selv eventyrlig. Desto mer man laerer om hvor gjennomtenkt hver minste detalj er, alt fra beliggenhet i forhold til solforhold og forsvarsstrategi, arealutnyttelse i form av terrasser som strekker seg ut paa loddrette 50 meter hoeye klippevegger og en ingenioerkunst som jeg vil paastaa overgaar alt av det vi bygger i dag, jo vanskeligere og mer overvelmede blir det hele aa ta inn over seg. Inkaene var ikke minst estestikere. Stor arkitekturkunst har ikke bare soerget for de utrolige bygningene med spesielle egenskaper for ulik bruk. Byens grunnflate med sine naturlige begrensninger er formet som en kondor. Flere steder finnes enorme figurer hugget ut i grunnfjellet og er dyr formet av enorme fjellblokker som hoerer hjemme her. Den stedlige tilpasningen er fullstendig gjennomfoert.
Dessverre ble min opplevelse noe preget av vaeret. Det regnet hele formiddagen jeg tilbragte der oppe. Regntaaka som tidvis letta fra skogen og fjellene bidro forsaavidt til stemninga og gav ruinene et enda mere mystisk sloer. Stroemmen av turister oedelegger etter min oppfatning noe av stemningen, men det gikk hedigvis ann aa finne steder for seg selv likevel. Hordene flokka seg sammen i enorme boelinger rundt de mest kjente ruinene. Paa avstand kunne man forestille seg dem som de opprinnelige beboerne kledd i sine fargerike regnponchoer. At kameraet mitt gikk tom for batteri soerga for faerre bilder men mer tid til aa ta atmosfaeren inn over seg.
Veien hjem ble derimot en mye stoerre opplevelse en forventa. Etter aa ha proevd aa faa et lite perspektiv paa tingene med et par timer paa museet tok jeg bakveien hjemover mot Cusco. Fram til MP hadde jeg tatt den kostbare "hovedveien" med buss og tog. Tilbake tok jeg beina fatt paa foerste etappe langs jernbanelinja mot Hidro Electrica. Langs linja fikk jeg foelge av tre amerikanere, Ali, Lars og James fra LA, som hadde kommet samme veien til. Fra Hidro Electrica fikk vi haik med en pickup hvor vi kunne sitte paa velteramma bak. Det ble en luftig opplevelse med liten klaring og null sikring mot ravinene ned til elva vi kjoerte langs. Etter tilvenninga i Manu gikk dette greit, men rompa fikk kjoert seg mot metallramme paa den humpete veien. Vi ble satt av to hundre meter fra byen og maatte krysse elva i en liten vaierhengt vogn drevet av haandkraft. I ST fikk vi haik videre bare for a bli satt av ti miutter seinere der veien var sperret av et gjoermeskred. Folk var i full gang med aa fikse veien men det var ikke noe hold i gjoermemassene saa vi vasset over istedenfor aa vente paa ubestemt tid. Etter en stund paa den andre siden fikk vi pressa oss inn i en minibuss som hadde maattet snu. Vi var da rundt hundre hoeydemeter over elva paa luftige og som alltid usikra veier. Etter faa hundre meter ble veien skikkelig gjoermete og sporete i en oppoverbakke. Bussen som var tunglasta gikk saktere og sakte og begynte aa spinne. Da begynte vi ogsaa aa bevege oss sidelengs mot det usikra stupet. Mens pulsen steg drastisk stoppa etterhvert bussen helt opp og vi maatte hive oss ut for aa sikre bussen med steiner under hjula. Med halve bussen dyttende klarte vi aa faa fart paa den igjen og kom oss opp. De lokale holdt utrolig nok fatninga som om det var en dagligdags opplevelse. Det skal sies at det var en del hyl og ordrer naar vi begynte aa skli sidelengs. Tilbake i bussen hadde jeg faatt en fin flenge i fingern som jeg ikke hadde merka i alt adrenalinet. "Heldigvis" fikk jeg plassert ungen til nabodama paa fanget fordi han ville henge ut av vinduet aa foelge med paa "utsikten" videre. Da hadde jeg ikke annet valg enn aa roe nervene. Etter enda et bussbytte og en elendig siste femtimers humpetur som gjorde det umulig aa sove klarte vi endelig aa faa oss rom paa et hostal tilbake i Cusco. Da var klokka 0200.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar