Manu Learning Centre

Parque Nacional Manu er et 20 000 km2 stort omraade hvor man finner noe av den best bevarte og mest varierte tropiske flora og fauna i Soer Amerika. Variasjonen kommer blandt annet av beliggenheten og den store hoeydeforskjellen innenfor parken som strekker seg fra foten av Andesfjellene mot Cusco og innover i regnskogen mot Brasil.

Manu Learning Centre driver opplaering av lokalbefolkning og turister samt mindre ekspedisjoner og utflukter for turister inne i Manu. Hovedfokuset deres er registrering og bevaring av de lokale naturfoholdene samt heving av levestandarden til lokalbefolkningen og bevisstgjoering rundt deres paavirkning paa naturforholdene.

AArets nyttaarsfeiringa foregikk i rolige omgivelser i aar paa "Cock of the rock-lodge", paa veien inn til Manu, sammen med guiden min Tilman og kona Daphne og Wilberto som drev lodgen. Typisk nok fikk jeg min foerste runde med diare denne kvelden, antagelig etter noen egg jeg og Daphne spiste til frokost i en liten landsby. Vi gikk gjennom hverandres hjemlige tradisjoner rundt nyttaar og fortaerte peruanernes 12 druer som symbol paa 12 oensker for det nye aaret paa hoeytidelig vis. Veien inn til Manu fortjener ogsaa noen ord. Den gikk over Andes og ned i regnskogen via stupbratte fjellsider med jordskred for annenhver kilometer. Veien var selvsagt ikke sikret noe sted som helst, men var isteden tidvis underminert av hyppige elvekryssinger. Under en coca-kontroll paa veien fikk sjaafoeren hoere at fire kjoeretoey hadde kjoert av veien i loepet av siste maaned. Og utenfor veien var det kun avgrunn og doed. Driveren av Cock ot the rock, Wilberto, hadde selv mistet tre broedre til veien. Moren hadde mirakuloest nok overlevd aatte utforkjoeringer. Min hoeydetaaleranse fikk kjoert seg bra paa turen.
  .

Denne fantastisk flotte papegoeya som jeg har glemt navnet paa, klarte jeg aa faa dette flotte bildet av kun fordi "eieren" regelrett hadde vingeklippet den. Det stakkers dyret var dermed fanget som en severdighet paa den lokale cocafarmen som drev med turisme i form av at farmen var aapen for besoekende som kunne faa et innblikk i coca-produksjonen samt en hel del annen. Etter Tilmans teori hadde bonden en liten lovlig aaker, den vi fikk se, hvor avlingene ble solgt til staten, mens det lenger inne i skogen befant seg mye stoerre omraader som ble hoestet i det skjulte og hvor avlingene ble solgt til illegal narkotikaproduksjon og dobbel pris. Papegoeyen hadde det forsvaavidt antagelig mye bedre ved aa tusle rundt her i sin naturlig biotop, enn hva tilfelle er for alle dens broedre som smugles ut av landet.

Bygningene paa MLC var samtlige bygget av lokale materialer og i hovesak med lokal byggeskikk. De var riktignok langt mer luksurioese enn hva baade nybyggere og indianere ville ha tatt til takke med. Men selv om de hadde en en relativt hoey standard og det var rent og pent bidro de enkle forholdene (og lite turister) til en autentisk atmosfaere. Ikke en eneste av bygningene hadde fulldekkende vinduer. Det bidro til en daglig oppvask av flaggermusbaesj paa gulvene som var direkte eksponert for det innvendige moenet. Det var kun stroem til kjoeleskap og noe muligens noe fagteknisk utstyr. Satelitt-telefon, -internett, lys og -opplading var kun aktuelt en times tid paa kveldstid da aggregatet ble kjoert. Dusj skjedde i kaldt innlagt vann fra bekken som randt forbi, ofte etter en overopphetende fotballkamp med crewet. Kombinert med et veldig behagelig klima (400moh) inne i skogen var det fantastisk fint aa bo der. Mosquitoene som jeg hadde forberedt meg paa var absolutt ingenting i forhold til Norge. Og varmen var aldri plagsom. Naerheten til naturen rundt og lydene fra skogen og bekken kommer jeg til aa savne. Den ene kvelden hadde vi et utrolig flott uvaer med lyn og torden over fjellene og skogene rundt. Det eneste "problemet" dette medfoerte var veldig hoey luftfuktighet som satt i klaerne dagen etter. Jeg skulle gjerne ha bodd saann.

Denne humla er et levende bevis paa at naturvitenskapen slik vi kjenner den ikke er den fulle sannheten. Ifoelge de fysiske lovene vi baserer vaar virkelighetsoppfatning paa skulle den ikke kunne fly. Men det gjorde den helt uproblematisk fra blomst til blomst saa lenge jeg observerte den.

To av de viktigste aktivitetene ved Manu Learning Centre, fugletitting og gitarspill. I tillegg tok andre dyre. og planteobservasjoner, fotball og mat mye av tida. Dani, med gitaren, spilte selv i et Quecha-metal-core band men holdt seg til gruge- og metalballader paa kassegitaren. Tilman, med kikkert, kan trygt kalles fuglenerd. Begge soerget sammen med resten av gjengen paa MLC, for en super atmosfaere som jeg fikk lov til aa foele meg helt hjemme i.

 

Her er Tilman og Nelson i ferd med aa montere to kamerafeller for aa fange passerende dyr fra ulike vinkler. Taipir, villgris, puma og MLC-folk var blant de vanligste byttene.

Denne lille krabaten er faktisk verdens stoerste og kalles "bullet ant" blant de lokale paa grunn av smerten den gir deg ved et bitt. Tilman fortalte at den ene av tre ganger han hadde blitt bitt hadde den sinnsyke smerten spredd seg fra den en underarmen gjennom armen over brystet og halveis ut i den andre armen. I Ecuador kalles kosedyret "veintecuatro" paa grunn av varigheten til smerten som altsaa holder seg i et fullt doegn.

Som en regel med mange unntak er ofte de minste dyrene i regnskogen stoerre enn vi kjenner dem, mens de store er mindre. Denne padda foelger regelen og har enda stoerre broedre.

Foerste skipper paa pekk-pekk baaten var Julian. Han var i tillegg vaktmester og altmuligmann paa bruket. Som overloeper fra en Machiguenga-stammen som holder til i omraadet var han ogsaa den overlegent beste til aa spotte dyrene i omraadet og hadde en kunnskap om naturen som var missunnlsesverdig. Julian hadde som 20-aaring blitt fengslet av Peruviansk politi som uvitende skipper under en coca-transport. Fra fengselet hadde han klart aa roemme bare for aa maatte holde seg skjult i regnskogen helt alene uten mat i maanedsvis. Han hadde i lang tid ikke turt aa vise seg fordi han antok at alle de merkelig kledde menneskene han saa var uniformert politi.

Nelsen blr hentet av Julian etter gjennomfoert registrering av morgenens leiregilde. Ca 300 papegoeyer og macawer her akkurat avsluttet sitt morgenrituale paa elvebreddens leirebanker, hvor spiser noedvendig leire for fordoeyelsen.

En oerliten giftfrosk som gir deg kraftige hallusinasjoner bare av sleike av deg slimet etter aa ha kost litt med den som her.

Her har vi akkurat bygd en kjoekkenhage til en ung nybyggerfamilie i byen Salvacion. Innbyggerne er fattige og har en tendens til aa bruke sine ressurser paa skinnende motorsykler i stedenfor en baerekraftig livstil. Cree forsoeker aa hjelpe dem til aa faa flere ben aa staa paa.

Siste frokost med crewet, pluss Beth som hadde vaert paa MLC i to maaneder, foer avreise. Bakerst, kokken Thomas, ved siden av Beth (blond london-berte), Nelson, Julian, Dani og meg. Tilman er fotograf. Julian skal vaere med oss tilbake til Cusco og har dratt paa seg lua for aa forberede seg paa kulda.