Ayacucho og Lima

Som Lima har baade Cusco og Ayacucho historisk hatt status som hovedsteder. Cusco, Inkaenes hovedstat, opplever enorm vekst og endring som foelge av turisme mens Ayacucho derimot, Warikulturens hovedstat og aastedet for frigjoeringen av Peru omtrent ikke besoekes av turister. Byen har derfor beholdt mer av sitt saerpreg.

Allerede i det jeg satte meg paa bussen ut fra Cusco var forskjellen merkbar. Jeg forlot endelig "the Gringo-trail" bare for aa bli stempla "el gringo" av baade bussjaafoer og medpassasjerer. Sammen meg paa de fire fremste setene hadde jeg en familie paa tre voksne moedre med tre mellomstore barn. Jeg hadde ikke min fjerdepart for meg selv for aa si det saann, paa den klamme og humpete 22 timers turen til Ayacucho. Og veien var ikke mye bedre enn de jeg hadde opplevet til naa. Til tross for endel asfalt snarere tvert i mot. Etter en times tid passerte vi veiarbeid i forbindelse med opprydding etter at denne blokka hadde soerga for ny sikring av veien i ytterkant.

Og selv om det tidvis hadde vaert brattere baade i Manu og Santa Teresa saa kom vi naa mye hoeyere. Paa nytt maatte jeg jobbe hardt mentalt for a slippe unna foelelsen av at bussen i annenhver sving jobbet heroisk mot naturkreftene som ville dra oss ut for stupet, bare for til slutt uunngaaelig maatte gi tapt. Korsene og miniatyrhelgenene langs veibanen vitnet dessverre om at noiaen ikke var helt ubegrunnet.

Vel fremme i Ayacucho, etter aa ha moett en hyggelig anderledesfamilie i Andahuylas halveis paa motsatt vei, tok jeg inn paa dette flotte hostalet, Tres Mascares, etter deres anbefaling.

Ayacucho var en livlig by (med unntak av utelivet), preget av haandtverkere, bikkjer og demonstranter. Etter en rolig dag hvor jeg kjopte noe haandarbeid og saa meg rundt i byen tok jeg en liten tur ut paa kvelden. Det viste seg raskt at utelivet ikke var den store attraksjonen her selv om venninna til Egor mente at byen med tak over ville blitt det stoerste horehuset du fant. Ikke pent sagt om dine medsoestre, og ganske uforstaaelig for min del. Egor var en parisbasert russer som hadde bosatt seg i Ayacucho for aa skrive krim med lokale ingredienser. Han var muslim og drakk ikke oel, men sprit var greit. Naar de navnloese venninnene hans som fulgte opp horehusspoeken med aa tilby sex til 5 soles (11kr) skulle hjem viste Egor meg en indiansk undergrunnspub. Waroro hadde ingen skilt og ga ingen lyd fra seg paa gata. Til tross for den stengte porten viste stedet seg aa vaere vidaapent for den innvidde. Innvendig var det preget av ekstremt dyster men flott kunst av indianske motiver, spesielt hentet fra en spesiell stamme og familie som holdt til i den naermeste Selvaen. Hoevdingen var tydeligvis en autoritet i dette miljoet. I baren fikk man ikke oel, men det var derimot flere typer ukjent sprit, blandt annet noe jeg mener maa ha vaert cocablader i hjemmebrent. Ved siden av meg og Egor var det ei bleik jente der og rundt 5 lokale. Og paa tross av spraakbarrieren ble jeg staaende aa diskutere peruansk politikk, oekonomi, rasisme og indianernes situasjon med bartenderen og Egor som tolk i et par timer. Bartenderen hadde naturlige motforestillinger mot diskrimenringen av den Quecha-talene befolkningen. Utrolig interessant og goey selv om jeg hadde gitt mye for bedre spraakkunnskaper der og da. 

Foer turen hjem dagen etter rakk jeg aa faa med meg en taxisjaafoer ut til ruinene etter Warienes hovedstat og monumentet og omraadet for slaget om frigjoeringen av Peru. Naar jeg foerst var der. Turen fra Ayacucho til Lima gikk paa veier som var av en helt annen kvalitet enn tidligere opplevd. Og i et fantastisk landskap.