Sjelens vin

Ti dager med sjamanisme og ayahuasca i Amazonas

Foer Iquitos kom inn paa reiseruta mi hadde jeg aldri hoert om ayahuasca. Hva en shaman var for noe var ogsaa ganske taakete. Men under planlegginga mi viste disse tingene seg aa vaere en viktig eller i det minste for meg, en superspennende del av den kulturen jeg ville bli kjent med. Sjamanisme er en aandelig praksis der sjamanen er en lederskikkelse med evne til aa foreta reiser til aandelige verdener for der aa hente veiledning og hjelp til aa forbedre vaar egen verden. Skremmende nok hadde jeg bare en vag fornemmelse av at vi hjemme i Norge ogsaa er en del av nettopp denne kulturen. Og at vaare samiske sjamaner er en del av en av svaert faa kulturer som knytter hele verden sammen ante jeg ingenting om. Som alle andre religioese praksiser misbrukes dessverre ogsaa sjamanisme. Sjamaner som oensker aa utnytte deg, enten for dine aandelige krefter eller verdslige ressurser er et kjent problem i denne delen av Amazonas. Men det skiller ikke sjamanisme fra noe annet fenomen hvor makt er involvert. Og det endrer ikke intensjonene. Jeg antar at det er vaar ekstreme frykt for alt som har med religion og urspraak som er forklaringa paa den manglende status og aksept sjamanismen har i skoleverket og hele vaart samfunn i dag. Og enda mer kristne maal og hellige midler fra litt lenger tilbake. (Skal selvsagt ikke underslaa at jeg kan ha skulka alle disse timene, og debattene.) Det er heldigvis aldri for sent aa laere. Ayahuasca betyr sjelens vin paa Quechua som er det viktigste urspraaket i Peru. Drikken er en del av amazonasindianernes eldgamle sjamanistiske tradisjoner, med et ukjent opphav som med all sannsynlighet gaar mye lenger tilbake enn europeernes innflytelse over Soer-Amerika. I romantisk naivitet ser jeg for meg en felles kultur som har fulgt menneskets vandringer saa lenge vi har eksistert.

Denne saeregne medisinske og religioese praksisen benyttes ved forskjellige former for healing og aandelige formaal. Naer kontakt med naturen er helt sentralt. Men jeg ble noedt til aa gaa mer vitenskapelig til verks hvis jeg faktisk skulle legge sjela mi i hendene til en av disse gutta og drikke heksebrygget. Det finnes tross alt motforestillinger. I Norge har vi hengt oss paa europeisk narkolovgivning der noen har funnet ut at dette er saa skummelt at det maa vaere ulovlig. De positive sidene veier ikke opp for potensielt misbruk. (Her har jeg av hensyn til leseren klippet ut en lang og nitrist ideologisk og politisk utredning.) Her i Peru kunne jeg derimot, kun med barnslig nysgjerrighet og en liten eller stor dose naivitet (avhengig av ideologisk staasted), faa lov til aa ta del i dette innenfor fullt lovlige rammer. Og ikke minst i foelge indianske tradisjoner.

Det som faktisk skjer naar man drikker Ayahuasca er at det sterkt hallusinogene stoffet DMT, som finnes naturlig i kroppen vaar og mange steder i naturen, blir aktivert paa en maate som gir en mye mer varig effekt enn ved annen utnyttelse. Og vanlige effekter det kan vaere "dyp tidsutvidelse, visuelle og auditive hallusinasjoner, opplevelser av reiser til paranormale omgivelser, og møter med åndelige vesener eller andre opplevelser som motsetter seg muntlig eller visuell beskrivelse". En universitetsstudie anslaar at 20% faar nær døden opplevelser. I tillegg til frykt var det ingen hemmelighet at spy og baesj var en normal kuriositet i forbindelse med behandlingen. Det var ganske klart at det ikke var snakk om en tur i en fornoeyelsespark. Men jeg hadde jo lest om spyende indianere som etter epileptiske anfall reiste seg i ny visdom. Var det dette jeg kunne faa oppleve? Og etter aa ha lest endel mer om fenomenet og de tross alt overveiende positive sidene, saa foelte jeg egentlig at jeg ikke hadde noe valg. Jeg sjekka ut et senter med masse gode referanser paa nett, og fikk disse bekrefta av folk jeg moette i Iquitos. Dermed bestemte jeg meg for aa tilbringe mine siste dager i regnskogen paa et shamanistisk senter for healing ved bruk av nettopp denne psykedeliske plantemedisinen Ayahuasca. Det var bare aa spenne seg fast.

Ayahuasca er idag blitt en viktig del av turistnaeringa i hele dette omraadet av Amazonas. Noen vil sikkert kalle det vulgaer kommersialisering av eldgamle indianske tradisjoner og jeg er tilboeyelig til aa vaere litt enig. Det jeg var med paa var selvsagt ikke 100% genuint. En ekte shaman tar rett og slett ikke betalt for sine tjenester. De er hans bidrag til samfunnet han lever i. Et samfunn som ofte betaler han rikelig med mat, koner, gods og gull. Men denne autentiske gjengen ville jeg antagelig aldri ha faatt store problemer med aa komme i kontakt med. Og ikke ville jeg kunne kommunisere med dem heller. Saa lenge sjamanen har andre intensjoner i traad med sin laere som han holder hoeyere enn de pengene han tar seg betalt saa er det godt nok for meg. Dette var mitt tilgjengelige alternativ (det finnes de som er langt mer distansert fra opprinnelige tradisjoner) og jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til aa oppleve det.

Selv om hele denne opplevelsen var uvirkelig paa sin maate kommer jeg til aa trenge en heftig demens eller noe sterkere for aa glemme den. De ti dagene var for meg en helt utrolig reise inne i mitt eget hode. Jeg har sett og opplevd ting saa virkelighetstro at jeg har maattet sprute ut i spontan latter. I frustrasjon og frykt laa jeg aa reiv i madrassen min. Og i lange tider laa jeg bare aa gispa i glede eller vantro over alt det fantastiske og utrolige jeg saa rundt meg. Jeg opplevde definitivt noe som maa kunne kalles aa vaere naer doeden, men for meg var det mer en frykt for aa endre eksistens. (Noe som tross alt kan defineres som en menneskelig doed.) Men mest av alt var opplevelsen berikende. Jeg opplevde ukjente dimensjoner og tilstander, kreativitet og barnslig glede. At opplevelsene motsetter seg beskrivelse er jeg ikke enig i. Jeg vil heller si at vaart sterkt begrensede spraak hindrer oss i aa kommunisere opplevelsene. Hvis noen er interessert saa kommer jeg hvertfall til aa gjoere et forsoek. Dessverre har jeg av naturlige aarsaker ingen bilder som kan dokumentere noe som helst. Lydopptak kunne jeg ha gjort med riktig utstyr. De ville vaert fullstendig ubetalelige.

Senteret

Beliggenheten til senteret var langt i fra tilfeldig. Det var en fantastisk usjenert idyll en liten halvtimes gaatur fra veien mellom Iquitos og Nauta. Her fantes verken naboer eller unaturlige lydkilder. Naturens mange lyder regjerte fullstendig. Den eneste adspredelsen som fantes var ogsaa naturen. Gjennom senteret og under Malocaen hvor seremoniene fant sted rant en liten men betydningsfull bekk med sikker vannfoering.

 

Carol, Shamanens hoeyre haand og tolk, Wellington, Jackson og Jaime, altmuligmenn, soerga for maten, sikkerhet (i forhold til giftige kryp og byfolk paa baertur) og ikke minst god stemning. 

Fritid

Det var mye fritid ettersom det kun var seremonier annen hver dag, disse startet klokken syv og selve ut-av-meg-sjael-opplevelsene mine varte aldri noe saerlig lenger enn til rundt tolvtia. (Effekten starta kanskje rundt ni.) Men denne "fritida" gikk likevel av seg selv. Jeg var saa gira etter samtlige av seremoniene at jeg ikke sov en eneste av de fem nettene. Disse nettene romsterte jeg rundt utenfor Bungalowen min og studerte planter og insekter, jeg hadde brainstormer om alt mulig rart fra hva jeg vil med livet mitt til til fabuleringer om aa laere meg aa spille et instrument (forplikter meg herved til aa gjoere et serioest forsoek naar jeg kommer hjem). Jeg skribla ivei en masse av disse tankene og fikk til og med Carol til aa kjoepe fargeblyanter til meg saa jeg kunne tegne litt. Jeg rett og slett storkoste meg og foelte meg som jeg var fire.

De andre dagene, mellom maaltidene brukte jeg til aa hente igjen soevn og mer av det samme som paa nettene. Lese klarte jeg ikke. Hjernen virka helt opphengt paa det som foregikk inne i hodet eller det som befant seg umiddelbart i naerheten. Soendagen, den eneste dagen vi hadde to paafoelgende "fridager", tok jeg sammen med Eerik, en 27-aarig nevrodataideolog (hvis det gir mening) av en finne og Bernard, en 53 aar gammel sveitser som hadde vokst opp i kloster, en rusletur i skogen. Til vaar store fornoeyelse og helt uten forvarsel viste akkurat denne skogen seg aa vaere den psykedeliske hundremeterskogen, kjent fra Ole Brums villeste ungdom. Foerst moette vi paa Martin fra tsjekkia. Martin studerte sjamanisme i Perus regnskoger og hadde base her. Han hadde flyktet fra et samfunn har bare oensket aa distansere seg fra, et moderne maktsamfunnet han foraktet saa inderlig. Martin var ikke vant til besoek bortsatt fra noen sjelebroedre av naboer inne i skogen og en og annen lokal bonde som stort sett holdt avstand. Han fortalte derfor gladelig om alt han hadde laert. Martin var det jeg vil kalle en vakker oesteuropeer. Han fortalte med hypnotiserende og lykkelige oeyne. At han ikke ville bli tatt bilde av gjorde han ikke mindre mystisk. Litt lenger inne i skogen fant vi naboene. Det var en floeyte som skilte seg ut blant fuglekvitter og sikadesang og ledet oss rett vei blant et nettverk av smaa stier. Og her dukket et "Rainbow-comunity" opp fra intet. I motsetning til andre nomadiske rainbowsamfunn hadde de etablert seg her fast (eiendomsforholdene var noe uklare og obskure) i et forsoek paa aa lage en baerekraftig og selvberget bosetting. Avril fra USA bodde her sammen med folk fra hele kloden. De fleste for kortere perioder. Hun fortalte oss om de mange prosjektene de hadde gaaende. Det var bare aa henge seg paa. Vi kunne flytte inn paa dagen. Hvis vi hadde et varmt teppe til natta var det en fordel. Det var glade og initiativrike mennesker. Langt mer positive enn Martin. Det var flower-power og en hippietilvaerelse som framstod ikke saa rent lite fristende. Jeg skulle gjerne ha bodd paa den maaten. Men vi hadde mer Ayahuasca aa drikke.

Shamanisme

Ayahuasca-behandlingen er en del av shamanistiske tradisjoner som jeg ikke engang skal proeve meg paa aa utdype. Percy hadde gaatt i laere fra fem-seks aars alderen, hos sin bestefar. Han benyttet eldgamle idoler, instrumenter og objekter under ritualene med fryktinngytende graveringer og utskjaeringer av fabeldyr og okkulte symboler. Paa tross av den kommersielle settingen fremstod praksisen hans som genuin for meg i all min uvitenhet. Og tradisjonen foerte han videre til sin ni aar gamle datter som allerede hadde lang erfaring.

Smerte

En del av behandlinga bestod av ar kroppen skulle "renses". Det foregikk ved ar man spoey, og hadde diare, i flodboelger, hver jaevla dag. Kombinert med en diett uten verken kjoett, fugl eller fisk, salt, krydder, sukker eller hva f@=n annet saa ble det relativt virkningsfullt. Etter to droeye maaneder paa reise var jeg ikke feit i utgangspunket men gikk likevel ned 7 kilo. Da var det heller ikke mye krefter igjen. Men det virka absolutt som om det hadde en positiv effekt paa behandlinga. Det var et noedvendig offer.

Blandt de faa barnetegningene mine dukka dette monsteret opp av flosshatten. Jeg proevde egentlig aa skyggelegge buskene. Og i den overnaturlige settingen jeg allerede var i foeltes denne ubevisste tilfeldigheten som et forsyn paa den skrekkopplevelsen jeg skulle faa i Malocaen noen timer seinere. Jeg har sjelden noensinne vaert mer redd enn jeg var der.

Kontakt

Naar man bruker saa lang tid (?) paa aa fokusere innover, er det kanskje en naturlig konsekvens at man kommer naermere detaljene i tilvaerelsen. Det var i hvertfall en sterk foelelse jeg hadde. Jeg fikk spesielt god kontakt med denne foerste krabaten.

Foedsel

Naar jeg endelig var trygt tilbake i bungalowen min den siste kvelden ble jeg vitne til dette oeyeblikket.

Skulle gjerne faatt med meg resten av prosessen ogsaa men det varte lenger enn som saa, og jeg dro faa timer seinere. Selv foelte jeg definitivt at jeg hadde faatt aapna egne oeyne et par nye hakk. Spoersmaalet er om jeg kan ta det med meg tilbake til min egen lille firkanta verden. Blant all skriblinga mi veit jeg at jeg la noen planer. Vi faar se hva som skjer. Dette var goey!

Iquitos og Belen

I Iquitos har jeg som sagt stort sett slappa av, spist og lade batterier og brukt byen som base for utflukter i omraadet. Men byen i seg selv er forsaavidt interessant nok og yrer av gateliv, sang, musikk og festivaler, og handel...


Markedet Belen


Iquitos er Perus eneveldige handelssentrum i Amazonasomraadet. Og det stoerste uorganiserte markedet heter Belen. Det er bare aa proeve aa forestille seg utvalget og forholdene her. Det klarer du ikke. Fargene og luktene er overveldende. Langt fra alt er vakkert. Levende fredede dyr og ulovlige substanser selges helt aapenlyst. Dyr slaktes og tilbredes. Raavarer i loesvekt eller bulk omsettes i rask takt. Penger skifter hender. Folk bor her. Det soves, spises, vaskes, tisses og baesjes. Antagelig elskes det her ogsaa. Det er et absurd kaos.

Boligomraadet Belen

Nesten enda mer fascinerede var boligomraadet som ligger nedenfor markedet. De ytterste delen er bygget paa stylter ute i elven, mens naermere markedet er den foerste etasjene amfibiske hybrider. De fungerer som bolig- eller naeringslokaler i toerketida mens som naa, i regntida, ligger over halvveis oversvoemt.  Gateloepene endres til kanaler som trafikkeres av kanoer og smaa peki-peki baater. Det var et underlig skue. Sanitaerforholdene kan sikkert diskuteres. Doene laa som utedoer rundt de flytende husene. Men ungene svoemte og koste seg like herlig. Moedre vaska klaer og annet. Folk padlet fra hus til hus og saa ut til aa leve et lykkelig og bekymringsloest liv. Foreloepig gaar det antagelig greit paa grunn av alle de kubikktonna rensevann som flommer gjennom systemet. Men med de holdningene som finnes til soeppel og miljoe her i Soer Amerika saa er jeg mildt sagt skeptisk til framtida til disse menneskene.

Pilpituwasi Butterflyfarm


Det oevrige kulturelle alibiet fra Iquitos var en utflukt med noen jenter fra hostalet mitt til oesterikkske Astrid's utrolige sommerfuglfarm. Her dyrket hun frem saa mange sommerfuglarter som myndighetene tillott etter aa ha forsket seg frem til deres komfortkrav som var helt konkrete med tanke paa naermlijoets planter og blomster. Her viste hun frem og ga en grundig innfoering i sommerfuglens intrikate livvsyklus. Farmen fungerte ogsaa som et herberge for forlatte og truede som var tatt ut av sine opprinnelige leveomraader av lokale fattigfolk paa jakt etter livsopphold. Naive dyreelskere var ifoelge Astrid det stoerste problemet. Uten aa forstaa problemet kjoepte disse forvirrede menneskene dyrene fra markedet i Belen. Selv hadde de ingen forutsetninger for aa ta vare paa dem og kom derfor til Astrid samtidig som de soerga for stoerre etterspoersel etter nye dyr.

Camiri hostal

I Iquitos bodde jeg paa Hobo Hideout, som var et rolig familiedrevet sted med en luftig bungalowtoppetasje til 17,5S for senga. Her var det enkelt men veldig billig, sentralt og avslappende.

Jeg bodde ogsaa paa Camiri nede paa elvebredden. En langt mer idyllisk plass drevet av en alkoholisert narkoman og vennene hans. Han var stort sett grei men det var noe rart naar han kom inn paa rommet ditt hvis en seng ble ledig paa morrakvisten og la seg til aa sove i overkoeya med siggen i haanda. Ellers laa han i hengekoeya uttafor. Klientellet bestod av en gjeng svensker som hadde vaert der i tre uker, for det meste paa syre. Jeg ble mildt bekymra naar de begynte aa prate om livstilen sin men naar kvelden kom viste det seg aa vaere hyggelige og rolige gutter. Ikke noe problem. Resten av folka der var alle tiders. Det var solnedgang, lynshow, delfiner og banantransport i horisonton. De smaa skjoennhetsfeilene var stort sett lette aa overse.

En Iquitosbakgaard.

Avstikker til Pevas - Tierra de Amor

De foerste dagene jeg tilbrakte i Iquitos er best glemt. Jeg fant et veldig rolig hostal, Hobo Hideout, akkurat som jeg var ute etter. Men magen hadde slaatt seg vrang igjen og myggstikka fra Pacaya begynte aa gjoere seg gjeldende. Den foerste karen jeg moette paa gringo mat- og eventyrerstedet "Dawn on the Amazon", fortalte meg hvor faelt det var aa reise. Han syntes ikke det var spesielt mye aa gjoere i Iquitos. Markedet i Belen var "grouse". Han venta egentlig bare paa at flyet hans skulle lette. Det var to uker til. Passende nok innroemte han selv at han kanskje burde vaere mer positiv. Jeg var enig. "Kvisa"/stikket eller hva det naa enn er i laaret hadde ikke forsvunnet etter antibiotikaen fra Pucallpa saa jeg bestemte meg for aa faa en kvalifisert vurdering. Det endte med en ukes antibiotikakur, endring av planer og en stor nedtur som kuliminerte i at myggstikkene holdt meg vaaken hele den paafaalgende natta. Dermed bestemte jeg meg for aa sette kursen for Pevas, et soevning sted lenger ned Amazonas mot grensen til Brasil. Stedet kaller seg til overmaal Tierra de Amor, hva naa enn det skulle bety. Jeg kjoepte meg et par boeker og saa for meg at jeg kunne ligge der i idylliske omgivelser og slikke saarene mine. Helt saann ble det ikke.

Etter nok en fin tur med lancha gikk jeg av paa en opparbeidet betongbrygge fylt av mennesker som skulle av og paa baaten eller selge varene sine der. Brygga laa som et kjede hengende ned fra landsbyens midtpunkt, plazaen som laa paa en hoeyde over elvebredden, og ut forbi bebyggelsen i elva. Bebyggelsen laa oppe paa hoyden, langs et gateloep inne paa bredden og paa stylter eller flytebrygger ute i elva. Og byen var ikke stoerre en at den ble preget av den groenne jungelen paa alle kanter. Det saa lovende ut.

Mange av de foerste menneskene jeg moette virka riktignok sterkt alkoholiserte. De saa rett og slett fulle ut. Klokka var halv sju om morgenen. Ganske fort ble jeg haia av en lokal gutt som ville ha meg til aa bo hjemme hos han. Han lukta alkohol og jeg var mildt sagt skeptisk. Med min forhaandsprogrammerte ide om et rolig  hostal i idylliske omgivelser utenfor senteret passa dette svaert daarlig. Jeg krevde aa faa sjekke ut Casa de Lomo foerst, et sted som lonely planet mente skulle dekke mine behov. Daniel skulle absolutt guide meg frem dit men der hadde de slutta med utleie. Under tvil tok jeg sjansen paa aa foelge de tankene som mente jeg skulle bli med Daniel. Det gaar tross alt oftest bra. Han saa ut til aa vaere en av de toeffeste gutta i gata. 22-aaringen var en kraftig kar med oerering og AC/DC singlet som fasaden under et ansikt som egentlig bare saa snilt ut. Men jeg var skeptisk og de schizofrene tankene ga seg ikke. Det som moette meg hjemme i huset deres hjalp heller ikke. Forrommet som laa ut mot gata fungerte som Cervezeria. Her fantes det eneste murte og rette gulvet i huset. Moebleringen var sparsom. Den bestod av en stor og sentralt plassert fryseboks, to smaa trebord og to krakker. Naar jeg ankom klokka sju om morgenen hadde sistemann enda ikke forlatt stedet. Han var heller ikke paa noen maate oppsatt paa det, i en tilstand av psykotisk og delirisk gjelds- og fylleangst. Jeg ble en megetufrivillig tilskuer til en blanding av grining og kjefting mens han reiv ned inventar og rava ukontrollert rundt paa kjokkenet innenfor Cervezerian. Familien saa ikke ut til aa ta stoerre notis av det hele. Men naar han ikke ga seg maatte tilslutt mor blande seg inn i den hoeylydte monologen mens Daniel la han i bakken og fysisk kasta han ut. Dette var bula til de lokale fyllikene. Her skulle jeg bo.

Med den bakgrunnen tror jeg at min skepsis var at det sunne slaget. Men den skulle likevel vise seg aa vaere villedende. Daniel og hele familien hans "var" gjestfrihet. De var kanskje litt vel tolerante ovenfor de lokale alkisene. Og Daniel selv var nok mer glad i flaska enn hva som var bra for han. Men det er vanskelig aa holde mot dem. Fylletrynene jeg hadde moett paa brygga og aanden til Daniel hadde ogsaa sin forklaring. Dagen i forveien hadde det vaert fullmaane og stor fest i hele puebloen. Det var ikke en vanlig hverdag. Etter at jeg ble innlosjert i senga til Daniel, i keoyesenga under broren Haime, viste han meg rundt i byen sin. Han tok meg med inn til ei nabokone som tilbredte og ga oss rikelige smaksproever av den lokale fruktdrikken Masato. Pevas var spesielt kjent for denne. Han viste meg brua de bada fra ved en liten bielv som rant bak landsbyen og vi delte jus og toast paa det lille lokale markedet. Etter at jeg hadde faatt meg en liten noedvendig hoeneblund laante Daniel en kano som vi padla en tur oppover elva med og bada fra. Og etter badinga ble broren Haime med mp3-blasteren og kompisen Adriel med oss og padla ut paa en liten toemmerflaate ovenfor byen. Jeg foelte at jeg ble tatt godt imot.

Huset deres fortjener ogsaa en naermere beskrivelse. Innenfor Cervezeria-stua fantes et aapent kjoekken, bad og spiseomraade. Her lagde de mat, spiste, vaska opp, vaske seg, pussa tenna og tissa. Jeg skjoente aldri hvordan baesjinga foregikk og gikk til noen lokale restauranter isteden for aa eksperimentere der. I tillegg husa det luftige plankegulvet paa kjoekket og leirebakken rundt (som konstant var vaat av regnvann, vaskevann og tiss) en stor flokk hoener, en del oegler og andre tilfeldig besoekende dyrearter. Matrestene gikk selvsagt rett paa gulvet. Rommet var moeblert med et ildsted (trerigg fylt med leire og en rist over noen murstein) og et lite bord. Det fantes et par krakker. Ellers fungerte flere oljefat baade som krakker, vannbeholdere, vaskebaljer etc. Et par planker og en plastpressening fungerte som skjul for tissing og andre private foretagender. Det var enkelt og greit. Andre etasje var et halvt hakk mer "sivilisert" og besto av

en tvstue og to soverom. De to eldste gutta, Daniel og Haime paa 15 sov paa et rom, hvor jeg som sagt fikk senga til Daniel. Han la seg rett paa gulvet. Mora, datra Gaby ogsaa paa 15, og de to minstegutta Carlos/Carlitos og Julian paa 8 og 9 bodde paa det andre. Alle rommene, men spesielt det nede, var preget av at alle bruksgjenstander laa fremme, tilsynelatende uten noen orden. Det saa rotete ut men gjorde ogsaa sitt til at jeg foelte meg komfortabel. Jeg kunne legge tingene mine hvor jeg ville og skulle jobbe hardt for aa oedelegge noe av verdi der. I denne moderne tilvaerelsen hadde hele familiens yngre generasjon langt mer moteriktige klaer enn det jeg har.

Det saa i foerste omgang ut som det var mora og Gaby som stod for husarbeidet men etterhvert viste det seg at gutta ogsaa bidro. Denne middagen ble riktignok tilberedt av jentene og bestod, ikke uvanlig, av en stor porsjon ris og kjoett og kokt banan. Kukjoettet var godt men ekstremt seigt. Carlos maatte vise meg hvordan jeg skulle rive det i stykker med henda foer jeg putta det i munnen. Under middagen kom det ogsaa fram at moren var like gammel som meg, noe som foeltes en smule rart. Hun kunnet lett ha vaert bestemoren til Daniels barn og hadde tydelig levet et hardt liv. Og jeg ble tatt inn i huset som Daniels gjest. Og foelte meg som en kamerat.

Den andre dagen min i Pevas besoekte jeg Casa de Grippa. xxx Grippa er en anerkjent maler. Huset fungerte ogsaa som et galleri og mirador (utkikkstaarn). En morsom kuriositet et saa avsidesliggende sted. Men naar jeg kom var det ingen andre enn tre smaajenter til stede. De viste meg uten bekymringer inn til kunstverkene saa jeg fikk sett utstillingen i ro og mak. Etter den kulturelle inputen fikk jeg et voldsomt og helt akutt behov for aa skape kroppslig balanse (jeg maatte baesje) og rakk med noed og neppe og forbarme meg over stedets private fasiliteter. (Hadde ogsaa magekramper pga av antibiotikaen noe som bidro til velbehaget.)

Naar jeg endelig igjen var oppe og gikk ble jeg tatt med paa baattur med alle ungene og kompisen Adriel. Jeg trodde vi bare skulle ut aa bade i naerheten. Og paa grunn av gaarsdagen tur hvor vi stort sett vaka rett over vannskorpa tok jeg ikke med annet en 6 soles til bensin. Det angra jeg litt paa naar jeg skjoente at vi ogsaa var paa vei for aa besoeke den langt mer isolerte nabolandsbyen Paucarchillo, hvor Adriel hadde flere bekjente. (Og derfor har jeg ingen bilder herfra.) Etter aa ha lagt ut i straalende vaar og god familieturstemning (noe som tydeligvis alltid innebaerer gettoblaster med 90-tallsklassikere) i baaten ankom vi Paucarchillo i et skikkelig skybrudd. Her tusla vi rundt og saa paa livet. En schvaer gjeng unger mellom seks og fjorten spilte gjoermefotball paa en balloekke. De eldre var samlet i en Maloca (stort indiansk hus/forsamlingshus) som laa inntil banen. Vi spiste spiste en Grenadilla paa veien. Frukten hadde et gult, tykt og mykt skall over en kjerne av linser dekket av en seig syrlig masse. Det saa ut som forvokst rogn og smakte utrolig godt. Vi besoekte to kunstnere; ei dame som lagde flotte haandarbeider av forskjellige slag og en maler som lagde ikke fullt saa flotte bilder hvor han kombinerte bisarre motiver fra andre kulturer med lokal natur. Haandarbeid saa ut til aa vaere en viktig virksomhet her. Det laa halvveis bearbeidede traader av palmeblader overalt. En gjeng dreiv dugnadsarbeid paa skolen som ble malt rosa og fiolett. Livet saa ut til aa vaere veldig rolig og behagelig. Og landsbyen fortonet seg som en vakrere og groennere versjon av Pevas. Her skulle jeg gjerne ha bodd noen dager.

Men etter noen timer skulle vi tilbake. Turen gikk i sakte seilas og med bedre vaer. Vi stoppet motoren og badet mens baaten dreiv med stroemmen. Og tok en liten avstikker paa et trangt sideloep skapt av regntida. Senere paa kvelden, tilbake i Pevas, spilte vi volleyball paa den lokale loekka. (Balloekkene var det flere av. Det ble ogsaa spilt i gatene. Volleyball er den store idretten i Peru ved siden av fotball. Og det er jentene som utmerker seg.) Vaare motstandere var en venninnegjeng paa rundt fjorten. Og det betydde jevn motstand. Vi spilte tre sett og vant knepent 2-1, tror jeg. Med det engasjementet de la for dagen og ikke minst oppmerksomheten rundt min teknikk ble det en ganske morsom opplevelse. Etterhvert hadde vi til og med en liten tilskuerskare. Til slutt, naar det ble for moerkt til aa spille mer tok vi et kveldsbad og vask ute blandt de flytende husene. Deretter bar det tilbake til plazaen for en tur paa den lokale discoen. Jeg vet ikke om det var min misnoeye som ble lagt merke til eller om flere av oss foelte som meg, men vi stakk hvertfall derfra etter en kjapp oel. Ettersom jeg antagelig var ti aar eldre enn nest eldste person der var jeg godt fornoyd med det.

Sammen med Daniel og Adriel satte jeg meg paa en lokal pub som spilte sinnsyke peruanske dansebandvideoer blandet med noen aattitalls discoklassikere paa en liten firkant-tv montert oppe i taket. Bartenderen stod og saa ut i lufta mens to andre bord var besatt med gjester i stille alkoholmeditasjon. Et filmopptak herfra kunnet blitt klippa rett inn i Twin Peaks.

Adriel bestilte en stor oelflaske som vi skulle dele. Han maatte laane 1 sol av meg til tross for at den bare kosta to. Naar jeg begynte aa fylle opp kruset vi sendte paa rundgang fikk jeg kjapt beskjed om aa vaere mer forsiktig. Det var ikke oel vi skulle drikke. Dette var en lokal fruktsprit kalt Chavalla, laget paa sukkerroer fra en palmeaktig plante (hvis jeg forstod riktig). Og tappet paa brukte oelflasker. Det smakte som en soet og sterk rom og cola-drink. Det var sterk sprit som var billig og lett og drikke. Ikke rart at folka her var alkoholiserte. Etter en bisarr seanse med disse videoene og en ung kar som satt aleine og halvsov paa nabobordet gikk vi videre til neste pub. (Pubene var foroevrig ikke stort annet en Cervezerian til Daniel; ett rom i et hus.) Her satt far og svigersoenn og drakk mens datra serverte. Den gamle hadde mye aa fortelle om byen sin og forholdet til stat og utland men naa hadde min i utgangspunktet sloeve spansk faatt seg en real knekk. Som prikken over i-en moette vi paa veien hjem et godt gammeldags groeftefyllelag. De hadde en halvfull toliters Chavalla som de delte broderlig mens de stoetta hverandre i veikanten. Jenta som boey paa drikkevarene lurte paa om jeg ikke likte "mujeres" ettersom jeg lot gjengen faa fortsette i fred, mens jeg trakk meg tilbake til huset. Daniel og Adriel ble igjen ute i gata.

Dagen etter var formen overraskende god. Riktignok ikke bedre enn at jeg nok en gang hadde behov for frokost og toalett paa den beste hospedajen i byen. Hodet var det ingenting aa si paa. Det skulle gaa en lancha til Iquitos paa ettermiddagen og jeg forberedte meg paa aa ta den men livet i gata utenfor Cervezerian gikk sin vante gang. Voksne og eldre fartet forbi mens ungene forberedte det kommende vannkarnevalet med vannkrig. Diverse selgere gikk frem og tilbake med vognene sine. Paa doerstokken hoerte Carlos meg i spanske gloser. Baade han og spesielt Haime var superinteresserte i spraak og hadde tydelige anlegg. Det ble til et gjensidig spansk-engelsk kurs som fortsatte inntil Haime saa lanchaen komme fra sin utkikkspost i 2. etasjen. Jeg tok farvel med familien, ga en 50-lapp til mora og fikk foelge av Daniel inn paa baaten. Han hjalp meg aa rigge opp hengekoeya og jeg lovte aa sende noen av bildene jeg hadde tatt via mail til Adriel.

Oppholdet i Pevas var i det hele tatt en flott opplevelse. Uten fylla hadde Pevas virkelig vaert en perle. Og hadde det ikke vaert for antibiotikaen og mageproblemene skulle jeg gjerne blitt der lenger. Helst proevd aa faa til et opphold i Paucarchillo. Jeg brukte totalt ca 150 soles paa oppholdet og av de gikk 80 til baaten og 50 som en gave til mora til Daniel for gjestfriheten som jeg ikke har opplevd lignende tidligere. Lancha-turen tilbake til Iquitos ble nok en positiv opplevelse til tross for at det var trangt. Jeg fikk plass mellom to smaabarnsmoedre med unger som lekte over meg. Det var hvertfall ingen grunn til aa bekymre seg for aa bli rana der. I tillegg kunne den lille baaten "Aquiles" by paa bedre mat enn mine tidligere lancha-opplevelser. Her fikk vi en godt krydret groennsakssuppe med et renskaaret kjoettstykke. Det foeltes nesten for godt til aa vaere sant.

I hamaca ned Rio Ucuyali

Pucallpa knytter Peru til de indre delene av regnskogen. Det til tross for at det ikke finnes ingen landeveier videre herfra. Min plan var aa reise med en lancha (lekter eller bananbaat) paa en tre til fem dager lange tur ned Rio Ucuyali. Der ligger storbyen Iquitos langs floden som naa har vokst til aa bli Amazonas. Iquitos er verdens stoerste by uten veiforbindelse. Iquitos er handel. Her omsettes et vannvittig utvalg av alt fra heksebrygg til fredede dyrearter.


Havnelivet i Pucallpa egner seg godt til aa skremme en nordmann vant til system og orden. Men ogsaa her er enkelte ting organisert av myndighetene. Det militaere havnekontoret "El Capitania" er for eksempel det eneste stedet hvor sikker seilingsinformasjon kan fremskaffes. Her skal alle skip som legger fra kai registrere seg. Det hjalp meg lite. Det var ikke oppfoert en eneste seilinger i retning Iquitos i boka der. Jungeltelegrafen fortalte at dette var helt normalt. Trikset var aa gaa fra baat til baat aa hoere med kapteinen selv. Og ikke minst smoere seg med taalmodighet. Naar en baat var registrert seg hos "El Capitania" maatte seilinga skje samme dag. Dette var alltid uforutsigbart (som alt annet i hele verdensdelen?) og skjedde derfor i siste liten.  Jeg tok en motocarrotaxi inn til "Puerto Henry", som ikke var noe annet enn enn en inngjerdet sandbanke mellom et brakkemarked inn mot sentrum og et industriomraade lenger ut. Der fant jeg "Men del Norte" under opplasting. Ifoelge kaptein skulle denne, og et annet fartoey, legge fra kai midt paa dagen etter.

Jeg moette opp punktlig i tolvtida, og fant meg til rette paa oeverste dekk. Her var det paa det tidspunktet kun en annen hammock og jeg lurte litt paa hvorfor gringoen fikk spesialbehandling. Det virket som en glimrende deal men hodet mitt lette etter en hake. Her var jeg i ukjent terreng. Ettersom timene gikk, ble jeg avslappa nok til aa laa sakene min ligge uten oppsyn. Estimert seiling ble stadig flytta to timer frem. Det ble sakte men sikkert klart at vi ikke kom til aa legge fra kai denne dagen. Men manana, a las manana! Temprano skulle det vaere. Og det holdt forsaavidt stikk. Klokka ni dagen etter var vi i fin flyt nedover Ucuyali. Jeg hadde ikke engang ventet i et helt doegn.

Ombord paa "Men del Norte" (som de fleste andre lancha'er vil jeg tro) var det ett nedre lastedekk og ett eller flere passasjerdekk over den bakre delen av lekteren. Passasjerdekkene var helt aapne, eventuelt med et par benker og presseninger som kunne senkes ned langs vinduene mot ripa. I taket var det sveiset fast armeringsjern som man festet hammockene sine til. Og ble det fullt skulle de festes tett. Det var flere steder ikke mulighet til aa bevege seg paa andre maater enn som i en 360gr limbodans. Det var det flere enn meg som beherska daarlig saa dermed maatte man belage seg paa aa bli vekt eller vekke andre naar man beveget seg rundt, feks til toalettet midt paa natta. Toalettet var faktisk porselen og ble regelmessig vaska saa ingenting aa utsette paa det. (Selv om jeg kjenner flere av dem som ville ha faat problemer der.) Det som derimot var litt bekymringsverdig var hygienen paa kjoekkenet som serverte fellesmaaltider til alle passasjerene tre ganger om dagen. Maten bestod i hovedsak av en oversukra risgroetsuppe til frokost og kvelds og til lunsj en variant av ingrediensene kylling, ris, potet, banan (kokt eller fritert) og fisk (helkokt). Dette smakte fra utfordrende til veldig bra men byssa laa med plassbesparende planloesning trengt mellom do og fjoes. Det vil si dyr var stua rundt overalt. Likevel; jeg har saalangt blitt mye mer sjuk av maten spist paa gode resturanter i byene enn alle de maaltidene paa lanchaer og hjemme hos familier med husdyr loepende rundt inne paa kjoekkenet (kjokkenet er kanskje oftere ute i disse tilfellene) saa jeg regner dette problemet for en myte fra naa av.

Luksus og komfort var i det hele tatt mangelvare. Det la ingen demper paa stemninga ombord. Paa godvaerskveldene ble folk samlet ute paa ripa. Vanligvis loep 15-aaringene rundt med gettoblasterne sine og spilte engelskspraaklige 20 aar gamle listetopper med sprakende hoeytalere. Den andre kvelden var det gitar, munnspill og (blaasepiano)-jam i solnedgangen. Brice fra Canada og Mathias fra Argentina, de to andre gringoene paa baaten, som jeg naturlig nok prata endel med deltok med tildels sure men like fullt underholdende toner. Ute paa ripa var det ogsaa lett aa finne noen aa prate med. Paa en flere dagers ferd med lancha ble den til vanlig ekstremt avslappa peruaneren en enkel samtalepartner, selv for en gringo med  begrensa ordforraad. 

Ettersom baaten utover dagen jeg gikk ombord og den neste morgenen hadde blitt mer og mer fylt opp fikk jeg en hyggelig peruansk familie paa den ene siden av hengekoeya (hamaca'en) min og en kineser paa den andre. Kineseren var en bisarr, scifi tilstedevaerelse paa en ellers forhistorisk reise (etter norsk standard). Og etterhvert bl han ikke saa lite irriterende. Selv om jeg hadde vendt meg til peruanerens forkjaerlighet for uttalige lydkilder og total toleranse for lydnivaa og forvrengt radiostoey, klarte jeg ikke aa vende meg til denne mannens private filmforestillinger. Han spilte dvd'ene sine paa laptop uten oeretelefoner hele doegnet gjennom. Dette vekte naturlig nok peruanerens interesse for alt av lyd og bilde (og spesielt ting fra oesten har det vist seg) men ettersom dette var kinesiske tvserier med kinsesisk tekst og tale fikk de neppe mye ut av den standhaftige glaninga. Heldigvis tok egoisten hintet naar jeg spurte om han trengte saa mye lyd foer fire om morgenen og etter tolv paa natta. (Paa lanchaen gikk de fleste i sovemodus rundt ni. Alle bortsett fra han, unggutta med mp3 mini-gettoblaster og crewet som drakk hjemmebrygg paa brua). Naar mannen seinere skulle av skuta i lettbaaten bevaepna med gps og diverse store sekker med utstyr var det schizofrene inntrykket komplett. Skulle han faktisk inn i jungelen? Hvis ikke ville han uten tvil ankomme landsbyen han ble satt av i som en alien. Maa innroemme at foelelsen av skadefryd var tilstede da det viste seg at han faktisk ble satt av paa en liten landtunge fraskilt fra den ekte elvebredden paa grunn av regntida og hoey vannstend. 

Utsikten og vaerforholdene gjorde ogsaa sitt til opplevelsen. Det jeg har opplevd av regntid er lite aa skryte av eller skremme noen med. Ned Ucuyali var det byger og skurer mellom lange perioder med sol. Vi hadde en flott solnedgang to av tre netter, en dag med en utrolig regnbue over skogen og elva, og stjerneklart som paa vidda hjemme i lange perioder om nettene. Den siste natta var riktignok baade vind- og regnfull. Jeg dro faktisk fram soveposen min paa et tidspunkt og naboen maatte redde sin sekk oppaa min paa grunn av regnvann som ble piska inn paa det halvaapne dekket. Dette bidro ogsaa til stemninga paa sin maate. Jeg kunne ta turer ut paa rekka bare for aa nyte forholdene hele veien.

Etter 2/3 av turen hoppet jeg av i det lille stedet Bretana. Til tross for at dette var planen skal innroemme at jeg hadde revurderte aa bli med videre direkte til Iquitos flere ganger underveis. Her hadde lonely planet ingen hjelp aa gi og gi. Jeg dro dit fordi Jesus hadde hoert om et bra tilbud for aa komme seg inn i nasjonalparken Pacaya.Samiria som grenset til Bretana paa den andre siden av Ucuyali. Men denne familien Galan viste seg aa drive et tilbud som laa langt over mitt budsjett og jeg hadde ikke faatt tak i dem paa forhaand. De viste seg ogsaa aa vaere ute paa et oppdrag naar jeg ankom. Jeg var litt usikker for aa si det mildt. Men fergeturen til naa hadde gaatt greit og vaeret og humoeret var paa topp, saa jeg bestemte meg for aa ta sjansen. Paa det provisoriske anloepet langs elvebredden var det naturlig nok fullt liv naar baaten la seg paa skraa med strommen og kjapt gjorden unna det som skulle lastes og losse samtidig som effektive selgere av gaseosa, pan, diverse frutas og varme retter i poser eller bananblader forsynte passasjerer med noen faa sol aa avse.

Paa land skulle jeg ikke stille mange spoersmaal foer jeg ble henvist til noen som baade hadde rom og mulighet til guiding. Familien Mori med machofar Pedro i spissen ga meg et enkelt rom og ikke lenge senere hadde vi planlagt aa dra inn i parken morgenen etter for det som pengene mine skulle rekke til. Med 120 soles i adgang for oss to, mat for 30, mat og overnatting hjemme hos familien og drivstoff til Peki-Pekien ble det ikke voldsomme turen men likevel:

Pacaya - Samiria

Dagen etter jeg ankomst Bretana ble jeg vekt tidlig til frokost med familien Mori i deres enkle og luftige trehus hvor hoens, unger og naboer var del av inventaret. Etter frokost gjorde vi klar til tur inn i nasjonalparken. Mat og bensin ble kjoept inn. Kanoen ble sjoesatt, motoren montert og utstyret pakka. (De minste baatene kalles kano selv naar de er utstyrt med peki-peki-motor.) Det som viste seg aa ta mest tid var registreringa paa vei inn i parken. Det fantes ingen maate aa registrere enkeltpersoner uten reiseselskap. Dermed maatte de bruke kreativiteten sin og det var ikke enkelt men loeste seg med en felles brainstorm blant vokterne. Det positive var at min usikkerhet fra gaardsdagen naa ble erstattet av mestringsfoelelse. Jeg forstod at jeg kom som en av veldig faa turister paa denne maaten, og maatte smile litt ekstra naar to stoerre baater med overdimensjonert motorkraft suste forbi oss i vaar overlessede tomanns kano. Elvecruiseturistene var stereotypiske graahaarete amerikanere dandert med graa eller beige eventyreruniformer.

Det var lett aa trives i omgivelsene. Dyrelivet var etter min standard utrolig, fuglelivet var som vanlig det man saa mest til. Enorme silkehegreflokker inntok parken daglig. Apeflokker langs vannkanten saa vi ogsaa flere ganger. Insekter og kryp var det selvsagt enda mer av men mosquitoen var ikke spesielt plagsom i begynnelsen. Det som gjorde mest inntrykk var broeleapene som vi aldri saa ,men som tidvis la et altoppslukende og helt upassende lydspor paa opplevelsen. Uten lyd var idyllen naermest fullkommen. Men lyden fra broelene var til tross for stor avstand fascinderende brutal og aggresiv. Pedro forklarte at dette antagelig var en alfahann som trakterte tre hunner. Da gjaldt det aa vise seg frem. Ikke ulikt Pedros egen posisjon i utkanthavna til smaastedet Bretana, der han sjonglerte tre koner og var en lokal helt som hadde folk ut og inn av huset sitt hele dagen gjennom.

Et stykke oppover langs elva la vi til hos en gjeng fiskere som Pedro kjente. Her var det gode muligheter for bading (av ukjente aarsaker var riktignok jeg den eneste som badet) og jeg fikk servert nytrukket og fritert xxx og xxx. De spiser fisken paa en litt annen maate enn hjemme hvor jeg er vant til aa rense ut beina. Isteden kutter de fisken med tette kutt langs begge sider slik at beina skal bli saa smaa som mulig og dermed enklere aa svelge unna. Jeg virka antagelig baade treig og pysete men spiste alt jeg ble servert og det smakte faktisk veldig bra. Fisken ble salta rett etter at den kom paa land paa grunn av varmen. (Seinere spiste jeg den samme fisken kokt og oversalta hjemme hos Pedro og det var langt i fra like godt.) Etter en kveldstur med padleaara hvor vi testa ut de oversvoemte elvebankene som kunne padles med hjelp av machete og hvor vi kom rett under apeflokker som leika i tretoppene var det paa tide aa krype opp i hammocken. Myggnettet mitt gjorde riktignok det vanskelig og selv om jeg fikk laane en madrass som passet bedre ble det mange bitt og mye vaaking for aa sloss med surrende skygger. Naar fiskergutta endelig skrudde av skurreradioen sin med kun et volumnivaa, alt for hoyt, saa var lyden fortsatt like hoey. Denne gangen en froskesymfoni som i mine oerer var harmoni i forhold til radion. Da fikk jeg ogsaa sove.

Dagen etter padla vi en ny runde oppover elva foer vi satte kursen nedover. Det var tidvis graavaer og ikke saa mye dyreliv. Dermed fikk jeg mer tid til aa filosofere i min halvveis liggende posisjon foran i baaten.

Naar vi nesten var nede igjen fikk vi et form for klimaks paa vei inn en avstikker fra det store elveloepet. Foerst ble jeg paralysert av en groenn slange som bukta seg sikkert over vannet og gjennom vannplantene rett foran baugen vaar. Og mens det groenne vesenet fortsatt var i oeyekroken gjorde Pedro meg oppmerksom paa ting som skjedde i traerne rett over og foran oss. Her var en flokk smaa Pichico-aper i ferd med aa krysse avstikkeren med et svev paa en droey meter bort fra et tre som hang over elveloepet og to meter ned til en busk i vannkanten. De ble litt tvilende som foelge av vaar tilstedevaerelse men fortsatte kjapt sin paabegynte ferd. Selv hadde vi stoppet helt opp og fikk lov til aa studere sistemann som tok seg god tid foer han ogsaa fulgte de andre ved aa kasta seg over.

Helt til slutt maa jeg bare skrive litt om Pedros eget apeshow paa kvelden foer jeg dro videre. Han hadde samlet et par kompiser utenfor huset og ville ha meg med paa aa dele noen oel. Det virket som de allerede hadde delt flere. Og at jeg skulle vaere underholdninga. Jeg ble overbevist om at jeg kunne avse noe av pengene jeg hadde spart til ferga saa dermed var jeg med. Vi kjoepte to og to Pilsen som ble delt i et felles krus. Pilsen gikk foerst rundt og saa kom det tomme kruset som man fylte opp foer man sendre pilsen videre. Det var med andre ord en eller to slurker og kunne gaa fort. Pedro kjoerte som sagt showet og lot faa andre komme inn i samtalen. For aa vise sin gjestfrihet ovenfor meg spurte han ustanselig: "Todo bien, Herrey? (som var det naermeste han kom aa uttale navnet mitt) Todo bien?" Ungene som saavidt jeg forstaar legger seg samtidig med foreldra sine overalt her nede, loep smaafortumla rundt mens far oppfoerte seg mer og mer sympatisk. Det er godt mulig det hele var et utslag av usikkerhet ovenfor meg men maa innroemme at jeg gledet meg til Lancha'en videre dagen etter da. Uten at det oedela opplevelsen paa noen maate. Det ga derimot litt sunt perspektiv til alt det positive.

"Todo bien, Pedro!"